Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Mamma lagde alltid en supermektig og kjempegod karamellpudding til jul. Oppskriften kommer fra oppskriftsboka til farmoren min, med det fantastiske navnet Alison Laura Hartmann Støren Castberg (og du som trodde jeg hadde et rart navn!).      Det er vel lov i slutten av 2015 å bli imponert over skjønnskriften…

Jeg har googlet oppskrifter på karamellpudding på nettet, og hovedforskjellen er at her bruker man kun eggeolommene og ikke hele egget. Det gir puddingen en dypere smak og litt tyngre konsistens. Og det gjør den til en favoritt! 

Oppskriften er som følger: 

15 eggeplommer

100 g sukker

1 liter fløte

100 g sukker

20 vaniljedråper

Karamellsaus:

500 g sukker

En dråpe vann

 Skill eggeplommene og hvittene fra hverandre, du skal bare bruke plommene.

(Du kan gjerne lage pikekyss av hvittene, her finner du en oppskrift på det.)

 Så har du 100 g sukker i plommene.

 Så pisker du det lenge sammen til du har en tykk eggedosis. 

 Så gir du 1 liter fløte et oppkok på middels varme med 100 g sukker. Rør mens det varmes opp. 

 Jeg har tatt 20 dråper vaniljeessens oppi fløten, selv om farmor skriver at den skal være i eggedosisen. Jeg synes det er enklere å smake det til i fløten. En gang hadde jeg ikke vaniljeessens, da brukte jeg vaniljesukker. Noen oppskrifter på nettet har vaniljestang i fløten i stedet for dråper. 
 La fløten kjøle seg ned litt mens du lager karamellsausen.
  Ta 500 g sukker og «en draape vann» i en stekepanne. Vet ikke hvor mye en dråpe er, så slang i en teskje. Vet ikke om det er nødvendig. Det tar litt tid før det smelter, og kan se fryktelig klumpete ut. Ikke stress, det smelter!

 
  Det er vanlig å bruke to brødformer, men siden mine gikk i søpla før jul, har jeg brukt mine ildfaste former. 
 Ha i karamellen i formene, beveg formene slik at de får saus oppetter veggene. 

 Ha fløteblandingen i eggedosisen. Pisk det rolig sammen.

Ha alt i formene. Du kan fylle dem helt til randen, de koker ikke over i ovnen og massen synker sammen.

 Stek det i vannbad i ovnen på 120 grader. Ha formene i en langpanne, ha i vann i panna etter at du har satt formene inn (blir mindre søl). Så skal de stå der en time eller to. Jeg går for to. Så står de i kjøleskapet til kjøling i etterkant. 

Og siden mine nå står i ovnen, har jeg ingen ferdig-bilder! Det får komme seinere.

Men jeg kan garantere at gjestene blir fornøyde når du server den med nypisket krem. Nam! 

Takk til farmor for oppskriften og til mamma som holdt tradisjonen i hevd. ❤️

inside-llewyn-davis-whysoblu-2

Når Coen-brødrene kommer med en ny film, løper jeg til kinoen. For filmene de lager er alltid spennende, underholdende, underfundige, overraskende og vellaget. Castingen er alltid upåklagelig (og noen ganger overraskende), og musikken er en stor del av mange av deres filmer. Så nå som deres siste film om en folksong-musiker i New York på 60-tallet er på kino, var det bare å hive seg på. Og nok en gang: Coen-gutta skuffer ikke.

lewwin2

Llewyn Davis er en folksong-musiker som ikke har særlig suksess. Han er blakk, sover på sofaen til venner, er alltid på leting etter gigs, penger og noen som liker musikken hans. Det går rett og slett ikke så veldig bra for denne Llewyn, uten at filmen blir depressiv av den grunn.

 
Filmen begynner med at hovedpersonen Llewyn Davis synger og spiller en låt på en brun pub. Du får høre hele låta, og den setter stemningen for hele filmen. Hovedrollen spilles av den for meg ukjente Oscar Isaac. Han gjør en fabelaktig jobb, og har en fantastisk stemme. Musikken har en hovedrolle i denne filmen, så kan du ikke fordra musikk av den typen Bob Dylan er eksponent for, bør du kanskje ikke se denne filmen. Men er du som meg og elsker vakker musikk, så se denne. Jeg kan garantere at gåsehuden kommer krypende.

lewwin1

Dette er en mye mindre handlingstett film enn det vi er vant til fra Coen. I mange av filmene deres skjer det uhorvelig mange ting underveis. Denne filmen er mer lavmælt, langsommere enn vi ofte ser fra dem. Men den er ikke kjedelig på noe vis, men det er en annen stemning. For Llewyn tar avgjørelser, prøver å gjøre endringer i livet sitt og agerer på det han møter på sin kalde vei i vinterkulda i New York, slik at dette aldri blir en traurig og melankolsk film.

 
Det er ingen tradisjonelle drømmesekvenser, slik mange av Coenbrødrenes filmer har, men det skjer selvsagt absurde og overraskende ting i plottet, slik det alltid skal være i en Coen-film. Det blir en del humring og latter underveis også. Er du som meg og liker Coens absurde og noen ganger litt brutale humor, så får du din dose her. Som vanlig dukker Johnny Goodman opp i verdens rareste rolle, og han er i denne filmen heller ikke spesielt hyggelig. Det er bare å nyte.

Davis5
Filmen har en hovedrolle, de andre har små biroller. Vidunderlige Carey Mulligan har en liten (og utradisjonell rolle til henne å være), vi ser til og med en ugjenkjennelig Justin Timberlake i 60-tallsinnpakning. Og selv om disse er en stor del av livet til den blakke musikeren Llewyn, så er det ikke så mye du ser til dem i filmen. Den bæres av Oscar Isaac.

lewin3

Er du på jakt etter en actionfylt, handlingstett og stjernespekket film, er ikke denne noe for deg. Men dersom du kan lene deg tilbake, nyte musikken, stemningen, humoren, godt skuespill og en underfundig historie, er dette filmen for deg. Jeg gir den en femmer.

Life on the savanna is tough. Every day is about how to survive and if you’ll survive. If you don’t get food, you’ll die, and you might die being someone else’s food too.

On the safari we witnessed the harsh reality of life in the wilderness. I was lucky enough to get some pictures of it, not very good ones, but you’ll still get the picture. All of it took about 5-10 seconds, and oh my, the adrenaline rush was like when you watch a really scary movie. It was incredible to  watch, even though I must admit I hoped the zebra would run faster than the lion. But then again, I guess I would want the lions to get food as well… (click on the picture for bigger versions)

 

We were driving a long, and saw this guy having a very stressful morning.

We were driving a long, and saw this guy having a very stressful morning.

 

Then we see a bunch of beautiful zebras. And just to the right of these zebras (not in the picture), a woman is on the hunt.

Then we see a bunch of beautiful zebras. And just to the right of these zebras (not in the picture), a woman is on the hunt.

 

Suddenly she goes in for the kill...

Suddenly she goes in for the kill…

 

Holding the zebra back going for the neck...

Holding the zebra back going for the neck…

 

Going for the neck...

Going for the neck…

love5

…and suffocating the zebra…

...zebra down...

…zebra down…

love9

This guy is thinking breakfast is served…

 

...but his girl will have none of it...

…but his girl will have none of it… (sorry, out of focus..)

I guess this girl will survive another day.

I guess this girl will survive another day. Poor zebra though.

I det siste har det vært mye snakk om de introverte vs. de ekstroverte. Aftenposten har omtalt i flere anledninger utfordringene introverte opplever i arbeidslivet og at samfunnet i dag krever at man er ekstrovert for å lykkes:

Alle ba meg om å være mer utadvendt 

Alle jakter på de utadvendte

Det har også vært en del delte artikler om introverte på Facebook, slik som denne:

How to interact with the introverted

Og ikke minst har denne boken, Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke, blitt en bestselger.

 

Ikke kategorier, men dimensjoner
I utgangspunktet misliker jeg sterkt å dele hele menneskeheten inn i to kategorier, det være seg i introvert-ekstrovert, maskulin-feminin, homofil-heterofil osv når man skal snakke om personlighet.

Disse personlighetstrekkene er ikke kategorier, men dimensjoner, der noen kan befinne seg i ytterpunktene og resten er fordelt utover dimensjonen. Noen er kanskje også midt på, og erfaringsvis finner man alltids folk som er “off the charts” på en eller annen måte.

Det er også viktig at dette er en personlighetsdimensjon man må se på i en sammenheng med andre personlighetstrekk og -dimensjoner, og at en dimensjon alene ikke beskriver en person fullt ut.

Alt dette kan personlighetsspesialister mye mer om, men siden vi er i den tabloide verden hiver jeg meg på og vil beskrive noen myter rundt det å være ekstrovert (og påberoper meg selvsagt ikke at ALLE ekstroverte personer skal passe inn her, men dette er min erfaring som livslang ekstremvariant av ekstrovert). Så her er noen myter om ekstroverte jeg vil komme til livs:

 

Myte 1: Ekstroverte får all sin energi fra andre mennesker
Ja, vi ekstroverte trives i andres selskap og får energi av å være sammen med andre. Men det kommer an på hvem de andre er. Det er ikke slik at du kan putte en ekstrovert inn i en hvilken som helst sosial setting og den ekstroverte får energi. Tvert i mot, i feil gruppe eller i samhandling med mennesker man ikke liker/kommer overens med, er det energitappende. Ekstroverte får energi av noen mennesker, og andre mennesker tapper dem for energi. Ojsann, det der kan visst passe introverte også. Ooops.

Myte 2: Ekstroverte trives ikke i eget selskap
Som sagt under myte 1: det er ikke slik at ekstroverte opplever all menneskelig samhandling som energigivende, og vi har også behov for vår personlige space og tid alene. Alenetid i alle mulige former gir også energi til ekstroverte, og uten egentid blir vi utslitte vi også.

Myte 3: Ekstroverte kan snakke med hvem som helst, selv gråstein. Og trives med det.
Vi ekstroverte har som regel høy sosial intelligens, og vi er flinke til å få kontakt med andre mennesker og få til gode møter og samtaler med andre. Det betyr ikke at vi alltid får energi av det. Så når du plasserer oss ved siden av den dødskjedelige, sjenerte, ekstrem-introverte fetteren din i bryllupet ditt, så kjeder vi vettet av oss og blir tappet for energi. Vi klarer kanskje å få til hakket mer sosial samhandling med fetteren enn en forsiktig introvert klarer, men det betyr ikke at vi trives med det. Tvert i mot: vi hater det.

Myte 4: Ekstroverte trives i alle typer sosiale settinger
Folk blir sjokkerte når jeg sier at jeg hater store mingle-fester og settinger der jeg blir presset inn i sosial samhandling med folk jeg ikke kjenner eller folk jeg ikke har noen kjente felles interesser med. Sånt unngår jeg gjerne, men ser du meg i en slik situasjon, tenker du sikkert at jeg håndterer den bra. Det kan godt være jeg gjør, men det betyr ikke at jeg får energi av det eller trives med det. Jeg foretrekker en middag med gode venner enn en fest med 50 folk jeg aldri har møtt før. Hm, høres jeg introvert ut?

Myte 5: Ekstroverte trives best med ekstroverte, akkurat som at introverte trives best med introverte
Ekstroverte kan få mye energi av å være sammen med andre ekstroverte, samtidig som man kan bli fullstendig utslitt av det. Jeg har mange nære relasjoner med både ekstroverte og introverte personer, og jeg trives godt i selskap med begge. Nettopp fordi ekstrovert-introvert dimensjonen ikke er det eneste som påvirker en god eller dårlig match. Det er mange andre ting som også spiller inn. Og påstanden om at ekstroverte stjeler energien til introverte, nekter jeg å akseptere, da ville jeg neppe hatt så mange gode venner som er introverte. La oss heller si at noen personer gir oss energi og andre tapper oss for energi, uavhengig av plassering på introvert-ekstrovert-dimensjonen.

Myte 6: Stille vann har dypest grunn
Min er erfaring er at noen mennesker har millioner av lag og nyanser, både på personlighet, intelligens og kunnskap. Andre har færre. Det er helt uavhengig av om personen er introvert eller ekstrovert. Selv om jeg deler mye og ikke er redd for å være personlig, så betyr ikke det at du kjenner alle sider ved meg. En ekstrovert person er ikke nødvendigvis en person som viser hele sin personlighet og erfaring. Ekstroverte kan også ha flere lag, akkurat som introverte, og det er sikkert en hel haug i begge kategorier som ikke er så dype i det hele tatt.

Myte 6: Ekstroverte snakker før de tenker, introverte tenker før de snakker
Jeg vil tippe de fleste, uavhengig av hvor de befinner seg på introvert-ekstrovertskalaen, har opplevd å tråkke i salaten og si ting som kanskje ikke var så lurt å si og som ikke var så gjennomtenkt. Og tro det eller ei, vi ekstroverte tenker også en hel del på hva vi kan si i gitte situasjoner. Nettopp fordi vi er sosialt anlagte tenker vi i mange tilfeller mye på hva vi skal si før vi sier det, fordi vi er opptatt av hvordan det blir mottatt.

Myte 7: Ekstroverte er dårlige til å lytte
Evnen til å lytte tror jeg er uavhengig av om man er ekstrovert eller introvert. Jeg er snakkesalig og sier i mange settinger mer enn de fleste, men jeg er faktisk ikke så verst til å lytte heller. Og det er ikke slik at introverte nødvendigvis er så gode lyttere; tvert i mot kan de i noen tilfeller være så opptatt av sitt eget perspektiv og hva som skjer i deres eget hode, at det du har delt ikke har blitt registrert. Så min påstand er at det er både gode og dårlige lyttere i alle kategorier, det handler jo også mye om felles interesser, kjemi osv om man får til en god kombinasjon av å dele/lytte.

Myte 8: Ekstroverte er selvgode, arrogante og får aldri nok av seg selv
Det er ikke slik at ekstroverte ikke kan reflektere over egen adferd eller personlighet, eller at det er en evne kun introverte besitter. Min påstand er at evnen til selvrefleksjon varierer sterkt i dimensjonen introvert-ekstrovert, og evnen varierer jo også fra sak til sak hos en person også. God selvfølelse og selvtillit er ingen selvfølge for ekstroverte, like lite som den er det for introverte. Selvgode, arrogante personer finnes nok i alle kategorier de også.

 

For snevert med bare introvert-ekstrovert-dimensjon
Dette var noen myter som jeg håper nyanserer bildet av ekstroverte noe, og egentlig er det jo i praksis slik at kategoriseringer av personlighet er like krevende som å fastslå folks intelligens. Folk kommer i alle varianter, og ensidig fokus på introvert-ekstrovert blir rett og slett for snevert for å beskrive personers personlighet. Jeg slår et slag for at vi må kunne ha rom for alle type personligheter og personlighetstrekk, at vi får prøve å unngå og sette folk i bås og la folk være den de er i alle sine nyanser.

In October 2013, my dad and I went on a safari to Tanzania.:

safari1

My dad and I in Tangire national park.

Expectations were high, and not only where they met – they were exceeded. The sounds, the smells, (the dust!), the nature, the people, and of course, all the magnificent animals. I never got tired of looking for them, seeing them, and taking a lot of pictures of them.

I am going to post many more pictures from the trip, and to give you a hint of what we experienced (and what you will see more pictures of):

safari3

Interesting people (here a masai baby on her mother’s back)

safari4

Incredible national parks with enormous amount of animals

safari5

breathtaking sunsets

safari6

a whole lot of these girls (and some guys)

safari7

and a lot of pictures of these impressive animals

safari8

normal scenes from a safari: cars, elephants and trillions of baboons

safari9

and gaselles of course (in thousands)

And a whole lot of more animals (these are just a few examples).

safari10

And this picture? Dust? Well, behind this cloud of dust there’s a battle of life and death going on. More detailed pictures to come!

20130807-100236.jpg

Når man har barn så får man en i overkant stor dose med tegne- og animasjonsfilmer. Og det er en hel haug av dem som er så dårlige at man får utslett.

Og så er det de barnefilmene som er så bra at jeg liker dem nesten bedre enn ungene. Pixar er avsender på mange av dem, jeg nevner noen: Toy Story 1 & 2, Oppdrag Nemo, De utrolige. Nå er jo Disney og Pixar samme sjappe, men Pixarstemplet har disse filmene likevel.

Monsterbedriften har vært en populær film her hos oss, en film som er morsom og grei, men som ikke har nådd helt opp til noen av de andre tidligere nevnte Pixar-filmene. Men når Monsteruniversitetet, en prequel (en oppfølgerfilm som handler om det som skjedde før den første filmen), kom på plakaten, måtte vi se den, både jeg og ungene.

Det har jo de siste årene vært noen oppfølgingsfilmer som ikke når opp til originalen, som Biler 2, Toy Story 3 osv. Så jeg hadde ikke store forventninger til Monsteruniversitetet.

Mine bekymringer ble gjort til skamme.
Denne filmen var knallgod! Storyen var fengende, jeg ble dratt inn i historien og tenkte aldri at «nå går det trått», som jeg ofte tenker når jeg ser disse filmene.

Vi møter den samme gjengen fra Monsterbedriften før de kom dit, og da skal de på universitetet for å lære å skremme. Her har de tatt college-filmene på kornet med «de kule» og «nerdene», i tillegg til at hovedkarakterene skal utvikle seg slik at de til slutt tar gode valg etter en rekke av dårlige. Noen karakterer har i oppgave å gjøre livet vanskelig for våre helter og de må løse en umulig oppgave for å bli tatt opp i skremmerklassen. I tillegg er det selvsagt en hel rekke med festlige situasjoner som du ler deg skakk av. Og som vanlig er det mange morsomme referanser både til forrige film og til ting vi voksne humrer av.

Dette er en knallgod film som jeg anbefaler på det sterkeste! En av Pixars beste filmer på lenge. Må sees!

Ps! Heldigvis klarte vi å styre unna filmen i 3D, noe som er helt unødvendig med disse animasjonsfilmene og utrolig vanskelig å få til med små barn som klager over vonde briller.

Marshmallow fondant (MMF) er en fabelaktig greie å bruke til pynt av kaker. Du kan bruke den akkurat på samme måte som marsipan: Lage kakelokk, figurer og pynt til kaken. Den egner seg godt til sjokoladekaker, og smaker faktisk ikke verst. Først trodde jeg at det skulle være skrekkelig søtt og over-the-top, men det smaker faktisk ganske godt. Den er lett å farge i all verdens farger fordi den er hvit (vanlig marsipan er jo mer off-white slik at f.eks. blåfarger osv blir veldig grå i fargen).

Her får du oppskriften på hvordan du lager MMFen. Det tar ca. 10 minutter å lage den, og første gang du prøver deg på det lurer du på hvordan i helsike dette skal gå. Men når du har laget den noen ganger, går det veldig greit, bare følg disse skrittene:

MarshmallowsDu tar en pose med marshmallows – bruk hele posen.

IMG_2144

Ha hele posen med marshmallows i en plastikkbolle sammen med 1 spiseskje med matfett (av denne typen) og 2 spiseskjeer vann.

IMG_2145Ha bollen i mikrobølgeovnen til marshmallowsene har blåst seg opp, sånn du ser her. Det tar ca. to minutter, men det er greit å følge med (så slipper du svidd marshmallows og marshmallows i hele ovnen din).
Har du ikke mikrobølgeovn kan du ha det i en kjele på lav varme, da tar det litt lenger tid. Pass på så de ikke svies i bunnen.

IMG_2146

Rør sammen marshmallowsene sammen med melis, litt etter litt. Det blir en usannsynlig klissete affære, men ikke mist motet.  For når det står på som verst tenker du at dette kommer det ikke til å bli noe som helst av…
Jeg bruker rundt en pakke (500 g) melis for å lage fondanten, men du bør ha litt ekstra i bakhånd, sånn i tilfelle.  Du bør røre med sleiv en god stund før du stikker hendene nedi.

IMG_2147

Mot slutten bruker jeg hendene for å kna inn siste del av melisen.
Som du ser, er det litt grisete, men det blir bra til slutt!
IMG_2148

Når du har jobbet med den i 10-12 minutter blir fondanten som marsipan. Da begynner det morsomste: Pynte kaken! 🙂

Her er oppskriften:

  • 1 pakke marshmallows has i en plastikkbolle med 1 ss matfett og 2 ss vann
  • Sett bollen ca 2 minutter i mikroen (på full varme) til marshmallowsen blåser seg opp
  • Rør marshmallowsene til en røre
  • Ha i melis litt etter litt, ca 500 g totalt, rør sammen med marshmallowsblandingen
  • Kna til slutt fondanten sammen til en fin og smidig deig som ikke er klissete
  • En slik fondant holder til lokk til en langpannekake og litt pynt (skal du lage figurer i tillegg, lager jeg gjerne to porsjoner)

Noen tips:

  • Skal du farge hele fondanten i samme farge, er det greit å ha i farge i marshmallowsblandingen før du har i melis
  • Skal du ha flere farger, farger du fondanten etter du har laget den ferdig (som du farger marsipan)
  • Jeg bruker helst Wiltonfarger, fordi de er sterkere på farge og ikke så fuktige som vanlige norske kondidtorfarger. Wiltonfarger selges på Jernia og på Cacas f.eks. (og i USA selvsagt!).
  • Skal du ha rød farge kan du ikke bruke vanlig norsk rød konditorfarge, den er ikke sterk nok i fargen (blir rosa). Både sort og rød må du påregne å bruke VELDIG mye Wiltonfarge for å ikke bli rosa/grå. Brukte nesten en hel boks rødfarge på denne kaken.
  • Fondant holder seg i flere måneder i kjøleskap, varm den 10-20 sekunder i mikroen før du jobber med den
  • Ha alltid fondanten i plastikkpose/folie, den blir fort tørr
  • Her viser jeg hvordan du lager lokk til kaken din

Så da er det bare å hive seg utpå! 🙂

Her er noen kaker jeg har laget til inspirasjon:

Svampebobkake
Barbiekake
Prinsesseslott
Biler-kake

the-great-gatsby-2013Jeg hadde store forventninger da jeg ble invitert på førpremiere på The Great Gatsby. Jeg elsker mange av filmene til regissør Baz Luhrmann. Moulin Rouge har jeg sett ca 789 ganger, og Romeo og Juliet er også en fabelaktig film (men alt for trist til at jeg orker å se den så ofte…).

Og med en så stjernespekket casting med favoritten Leonardo di Caprio, vidunderlige Carey Mulligan (som jeg simpelthen elsket i den lavmælte filmen Never let me go som jeg har blogget om tidligere) og Tobey Maguire så var det jo bare å holde seg fast. Sleng på «kostymedrama» i beskrivelsen og jeg er umiddelbart hekta.

gatsby3

Så forventningene var høye etter denne mye omtalte spektakulære filmen satt til 20-tallet på Long Island. Det var bare å benke seg til, dessverre med 3D-briller (det må bli et annet blogginnlegg, for 3D-film som ikke er spesiallaget for formatet og ikke er actionfilm, er totalt bortkastet og bare plagsomt).

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Og så begynner vi:

Fortellerstemmen, Maguire, mørk og dyster, alkoholisert og sliten, åpner filmen med en monolog om «hvordan det hele startet». Det er åpenbart at ting har gått til helvete, og at vi nå skal få høre hele historien om veien dit. Hm, virker det kjent? Jammen meg, er det ikke sånn Moulin Rouge begynner også da? Jeg synes likhetstrekkene ble i overkant sterke, og jeg kjente at irritasjonen allerede da begynte å bygge seg opp.

Og vips, så går vi fra den triste, slitne fortelleren, til det vidunderlige lyse 20-tallet, med fest i gyllent måneskinn. Juhu. Og på vei dit skal du bli litt sjøsyk, Luhrmann elsker å fly deg i luften fra en location til en annen. Greit nok det altså, men igjen, det føles litt sånn «been there, done that». Samtidig skjønner jeg jo at regissører har sitt kustneriske uttrykk som er gjennomgående i alle filmene, akkkurat som andre kunstnere. Men ok, greit nok. (Og til info: 3D-brillene gjorde ikke denne sekvensen noe særlig mye bedre altså.)

Starten av filmen er litt rotete, det er vanskelig å finne ut helt hva som skjer, hvem som er hvem, og hvorfor i all verden de gjør som de gjør. Det blir tydeligere etter hvert selvsagt, men det hjelper ikke så mye, jeg kjeder meg faktisk litt!

gatsby

Men filmen tar seg opp, og jeg blir mer engasjert etter hvert. Alle rolleprestasjonene er fantastiske, og Mulligan er så fabelaktig subtil og vidunderlig nok en gang, at det er en drøm. Jeg elsker di Caprio, og han er som vanlig veldig god. Maguire også, og de andre birollene, gjør jobben bra som noen.

Og hvilke kostymer, woppa! Det er jo til å bli høy av! Flotte detaljer i bøttevis, og for hvert bilde som vises er det noe nytt. Håret, sminken, kjolene, skoene, dressene, maten, interiøret, bilene, det er nesten utrolig at de har fått det til. Mye av filmen er lagt til natten, og Luhrman får til måneskinnet og skyggene på en perfekt måte.

FL01_010.jpg

Luhrmann er best i klassen på en ting: Han har en utrolig tilnærming til bruk av musikk. Han tar kjente moderne låter og slenger dem inn i en helt ny innpakning. Og det er ingen som klarer som han å få Jay-Z og Amy Winehouse til å kle 20-talls drakt så godt som han. Det er en sann fornøyelse å prøve og henge med i «hvilken låt er dette igjen?», og han får all musikken til å passe perfekt inn i historien. Dette er ikke en musical som Moulin Rouge, men måten han bruker musikken på, også i denne filmen, er enestående.

Dette er et skikkelig godt håndtverk fra A til Å. Men jeg kjeder meg til tider. Plottet er litt langsomt, og det går tidlig opp for meg hvilken tragedie som skal skje, og det engasjerer meg egentlig ikke. Det blir forutsigbart og kjedelig, og når historien utfolder seg sitter jeg med en sånn «ja, ja»-følelse. Det engasjerer ikke så veldig.

Så for å være ærlig, skuffet denne filmen meg temmelig mye, jeg hadde ventet mer. Jeg skjønner at Luhrmann er fan av tragedier og elskere som ikke får hverandre, men at han så til de grader gjentar historien han forteller, oppbyggingen av den (med en til dels irriterende voice-over) og bruker de samme effektene på samme måte i denne filmen som i de tidligere, vel, da kjeder jeg meg. Da vil jeg heller se Moulin Rouge ennå en gang, den er 100 ganger bedre.

PS! Jeg har ikke lest boken The Great Gatsby, bare så det er sagt.

20130208-092906.jpgKarneval i barnehagen betyr stress for småbarnsforeldre. Skal man punge ut hundrevis av kroner på kostyme, passer kostymet fra i fjor, og ikke minst, får man poden med på temaet som barnehagen har satt for karnevalet? Ikke alltid enkelt.

I år var temaet Torbjørn Enger og Kardemomme by, og jeg prøvde i det lengste å få Omre til å være røver. Det ville jo tross alt være et litt lettere kostyme enn de andre karakterene. Men neida, han skulle være politimester Bastian. Men røver er bra, prøvde jeg, og jammen med prøvde ikke Adine også å overtale Omre til å være røver. I fullt alvor sier Omre til meg: «Men mamma, jeg er jo ingen tyv!» Så da så, da var det bare å hive seg rundt.

Gikk i kjedebutikkene etter rød cardigan. Ikke enkelt, det er tydeligvis ikke moderne. Så Monica tipset meg om å kjøpe en rød genser, og jeg fant denne på salg til 50 kroner på H&M. Knallkjøp!

Så var det å finne gullstæsj. Trodde at håndarbeidsbutikken på Grorud senter hadde det, men der var tydelig det meste shabby chic og ikke gull. Da er det bare å sende melding til syklubbvenninner som stiller med arvet glorete gardinpyntebånd og gullknapper. Tusen takk Torunn og Stina!

Bastian

Så var det hatten da. Mamma mia, har lett og lett og lett etter Omres sorte caps. Borte. Så da har nabo Lill-Iren tatt en runde i sommertøyet og funnet frem opptil flere capser, der den røde nådde lengst opp. Med litt påteipet stæsj på den ble det bra!

Og politimesteren var knallfornøyd, selv om han uttrykte skepsis til om politimesteren hadde blå lapper på albuene. Da kom det en ganske streng leksjon fra mor om at når man kler seg ut så skal man LIGNE PÅ, ikke være identisk. Å ja, var det avvæpnende svaret fra fireåringen. 😉

20130208-092926.jpg

Har lett over alt etter en sort caps jeg vet Omre har, men fant den ikke. Redningen ble nabo Lill-Iren som lette etter sommerklær og fant denne røde capsen som Omre fikk låne. Tusen takk!

20130208-092938.jpg

Lagde et enkelt skilt av papir som jeg laminerte. Jeg teipet skiltet over emblemet på capsen. Teipet også fast det glorete gullbåndet jeg fikk av Torunn.

20130208-092946.jpg

Er man politimester må det jo være litt stæsj på skulderen. Her er det samme glorete gardinpyntebåndet sydd på toppen av skuldrene. En herkete jobb, men funket bra!

20130208-092953.jpg

8 påsydde gullknapper på genseren får gi illusjonen om en rød jakke.

20130208-093003.jpg

Jeg printet ut Kardemommeloven i lite format og laminerte dem, sånn at politimesteren kan dele ut loven til uregjerlige røvere.

Så er det vel lov til å håpe at poden ikke vokser særlig mye på et år og at vi neste år kan introdusere kostymet togkonduktør! 😉

Da Omre fylte 4 år i mai i fjor og fikk sin ridderborgkake , proklamerte svigerinne Siw at hun også ville ha kake til bursdagen sin. Prinsesseslottkake. Jadda, sa jeg, no problem. Heldigvis var jeg så smart at jeg sa at det i så fall ville være bursdagspresangen min til henne. Deal done.

Når man gjør avtaler i mai som skal leveres i januar året etter, stresser man ikke så mye. For det er jo så lenge til. Men plutselig så er dagen der! Så da er det bare å stå på. Prinsesseslottskake. Jepp, enkelt i teorien, ikke så lett å få til i praksis. Men med et takknemlig publikum kan illusjonen om et prinsesseslott være mulig.

Prinsesseslottkake

Tårnene må jeg jobbe mer med altså, de ble utrolig skeive. Men slottet er jo hundrevis av år gammelt, så det får vi tåle!

Tårnene må jeg jobbe mer med altså, de ble utrolig skeive. Men slottet er jo hundrevis av år gammelt, så det får vi tåle!

 

Toppen på tårnene har jeg laget av marshmellofondant som jeg har trukket rundt pappkjegler jeg har kjøpt på Panduro. Blomsterrankene er royal icing (eller melisglasur som det heter på godt norsk).

Toppen på tårnene har jeg laget av marshmellofondant som jeg har trukket rundt pappkjegler jeg har kjøpt på Panduro. Blomsterrankene er royal icing (eller melisglasur som det heter på godt norsk)!

 

Og når bursdagsbarnet er fornøyd, er enden god! :-)

Og når bursdagsbarnet er fornøyd, er enden god! 🙂

Litt tekniske detaljer: Kaken er vanlig langpannesjokoladekakeoppskrift som jeg har bakt i runde former. Tårnene er skåret ut av kake bakt i langpanne. Ble en del til overs. Kaken er dekket av deilig sjokoladekrem (takk for oppskrift Vanja!) og trekket er marshmellowfondant jeg har laget selv. Pynten er ellers melisglasur/royal icing (oftest brukt på pepperkakepynting!).

Trekket til toppen av tårnene er også fondant, og jeg klippet ut en mal på papir først før jeg skar ut fondanten. Det funket veldig greit. Jeg har brukt spiselig lim for å lime fondantdelene sammen, men jeg tror du kan bruke vann også.

Det tar tid dette her. Det er ikke nødvendigvis så vanskelig, men tipper jeg bruker et sted mellom 8-10 timer totalt (inkludert baking og rydding, for jammen meg blir det mye søl!). Men morsomt blir det!

PS! Ingen av disse bildene skal vises til Adine, for da må jeg vel gjenta øvelsen til hennes bursdag… 😉