Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2007

Juni nærmer seg slutten, og den har vært slitsom, det må jeg innrømme. Det koster å bytte jobb, det var her en stund jeg lurte på hva pokker jeg hadde gjort. Sjefen virket som en idiot, jeg satt helt alene i en krok, bortgjemt sånn at folk glemte å ta meg med til lunch, og usikkerheten rundt hva jeg egentlig skulle gjøre var total. Og da har jeg ikke engang begynt å komme til alt kaoset på hjemmefronten: Manglende kjøkkengulv, rot og kaos, (med ditto tilhørende sur ektemann, jeg drar jo vekk om morgenen, han må jo tråkke i det hele dagen) usolgt leilighet osv osv osv.

Men så ordner jo ting seg på et vis. Jeg har blitt mer kjent med sjefen (vi dro ut og spiste på tirsdag, og hadde festlige diskusjoner om film bl.a.), jeg har blitt inkludert i masse møter både på prosjektet og i administrasjonen, og det har blitt mer sosialt i prosjektet også. Og nå har jobben min endelig falt på plass: Jeg skal jobbe 50% med flytteprosjektet og 50% med ledelse av informasjonsavdelingen. Jeg har fått høyere lønn (helt ufortjent selvsagt, men man sier jo ikke nei), og jeg har fått innvilget å gå til en coach på bedriftens regning! Så i går feiret jeg med Dag Tore og Adine med en frappè fragolo (jordbærmilkshake på italiensk, en lang historie fra vår tur til Italia for 2 år siden) på McDonalds. ;o)

Og hjemme begynner det også å flaske seg. Gulvet er lagt, og det har blitt kjempefint! Nydelig parkett (som Adine allerede er i gang med å lage riper i) som er pent og profesjonelt lagt (mer enn man kan si om det opprinnelige…). Leiligheten er solgt, sofa og hvitevarer er solgt, og siste flyttelass går i løpet av nærmeste uken (pioanoet kommer til mandag, jippi!). Jeg har også klart å sleipe meg til hele 4 uker ferie, så bare været blir litt bedre nå, så er livet egentlig ganske bra!

Og bildet ja, det ble tatt i går da vi var på omvisning på det nye bygget. Kler jeg ikke hjelm, eller?!?!

Advertisements

Read Full Post »


Min kreative mor har ikke gjort det enkelt for meg, fornavnet mitt er ukjent for mange og umulig på andre språk (noe jeg oppdager til stadighet i min nye jobb i et internasjonalt selskap). Jeg tar også høyde for at jeg mumler og snakker utydelig, og da er det jo ikke lett å få navnet mitt rett. I tillegg har et uvanlig (men ikke umulig) etternavn. Her er noen varianter (som jeg kommer på):

Fornavn:
* Frøydis (en klassiker)
* Herdis
* Hjørdis
…og en del andre varianter hvor
* Øyvind
…er en av favorittene

Etternavn:

* Kastberg
* Kassberg (evnt. med C hvis de fikk med seg det)
* Kaspberr
* Casper (også med K)
* Caspabo (min absolutte favoritt)

Grunnen til at jeg trekker frem dette, er jo siste tilskudd på denne listen. Min kjære venninne og personlige veterinær Jenny, ringte inn en resept på flåttmiddel til bikkja, til apoteket på Grorud. Jeg gikk dit to dager etter på for å hente den, men neida, ikke mulig å finne den på Castberg eller Kastberg. Så foreslo jeg å se på fornavnet mitt, Øydis. Og vips! Så fant dama den. Hun ble svært forlegen, og sa hun kunne rette opp navnet i systemet, men ikke på etiketten, da den allerede var skrevet ut. Samma for meg, sa jeg, bare jeg får rett medisin.

Dag Tore og Adine sto utenfor og ventet på meg, og da jeg kom flirende ut, så Dag Tore spørrende på meg. For nå hadde jeg fått enda en ny en:

Eiviss Casper! (Passe likt Elvis, ikke sant?)

PS! Vi må vel kanskje ta høyde for at Jenny mumlet (evnt. var brisen) da hun ringte inn resepten…

PPS! Når det er sagt er jeg fremdeles glad i navnet mitt, og er egentlig litt stolt av å ha et godt, norsk navn.

Siste nytt: Fikk denne meldingen fra Jenny: «He, he, jeg ler meg ihjel. Hun dama var utlending og vi brukte lang tid på å få navnet riktig, he he. Stavet det til og med. Hun ga vel bare opp til slutt og latet som hun hadde det riktig. Og jeg var helt edru da jeg ringte inn! ;oP»

Read Full Post »

Case Closed

Da var det over. Er vi fornøyd med resultatet? Nei, ikke helt. Men det var nært nok, og et enkelt regnestykke med oversikt over kostnader tilsier at vi måtte fått minimum 150 000,- mer før det hadde begynt å gå rundt, selv da hadde det ikke blitt særlig mye overskudd (bare mye mer mas).

Så vi har sagt ok på et bud som til sammen med fellesgjeld blir 2.958.000,- og vi hadde et utgangspunkt for kjøp av huset at vi skulle få 3 mill for leiligheten. Så vi er nære, selv om det betyr at fyren som har kjøpt leiligheten har fått den til spottpris. Så dette har vært en vanskelig avgjørelse å ta, og det som har gjort at vi har tatt dette valget, er i hovedsak:

* Kostnader ved å bytte megler (som vi ville gjort hvis vi skulle fortsette)
* Økte kostnader for megler ved et bedre salg (nå får jo fyren nada, fordi prisen er dårlig)
* Kostnader på å beholde leiligheten i 4 måneder til ville beløpe seg til nærmere 120.000,-
* Og ikke minst: Mye styr med å beholde leiligheten (møbler osv), ordne med megler, ny takst, visninger osv.
* Og absolutt et viktig punkt: Usikkerhet på markedet, får vi virkelig mer for leiligheten ved å vente? Risikoen oppleves som for stor.

Så vår flotte leilighet er solgt til en stygg-billig pris. Litt feigt av oss, og avgjørelsen er ikke uproblematisk, tror nok jeg skal sove litt dårlig over den noen dager til. Men for å unngå det, må man jo tenke positivt:

* Da vet vi kostnader og kan igjen få fornuftig oversikt over hvilke midler vi har
* Da er vi ferdig med salg (ref overskriften her)
* Vi kan fullføre flyttingen og få alt vi har inn i huset (inkludert pianoet, noen som vil bære?)
* Bedre forutsigbarhet
* Vi slipper å bruke hele høsten på boligsalg, da kan vi heller konsentrere oss om jobb og barnehage og huset.

Read Full Post »

Hverdagsliv

Nøye med å passe tiden, slik at jeg ikke skulle misse toget, for jeg måtte være sikker på å komme meg hjem til klokken fire, for DT skulle på sommerfest på NIKK .

DT var i full gang med skjortepåkledning da jeg kom hjem, og bikkja var helt ’gul i øya’, han hadde ikke fått en tur i ut i løpet av dagen (bortsett fra min lille morgentur før jobb). Adine var sutrete, og jeg sliten. Herregud, ikke særlig bra å være sliten mandag, det lover en slitsom uke.

Siden det var fint vær og bikkja var dagens salderingspost, bestemte jeg meg for å dra opp i marka for å gå tur rundt Steinbruvann. Kjørte i samme slengen mannen opp til t-banen, og vips så befant vi oss i Nordmarka. Deilig! Ikke så mye folk heller, så bikkja kunne tusle fritt mesteparten av tiden (jeg må innrømme at jeg er en dårlig etterfølger av båndtvangen).

Det var deilig å gå tur, Imax snuste og Adine trallet. Da vi kom ned tilbake fra Steinbruvann, fant jeg ut at vi kunne sette oss litt ved Badedammen og nyte solen, før det var på tide å dra hjem og legge kråka. Jeg tok av alle klærne til Adine, tenkte hun hadde godt av å lufte stumpen litt også. Og det var befriende, så befriende at det første hun gjorde var å stå på alle fire på strandmatta og la det sildre gule strømmer!

Hun krabbet litt rundt, var borti vannet også, men da jeg stakk føttene hennes nedi var hun passe skeptisk. Ikke akkurat de 40 gradene hun er vant til når hun bader med meg i badekaret! Men endene var spennende og i det hele tatt gikk det stort sett i ”SE!” (det er i hvert fall det det høres ut som, uten at jeg skal påstå at min datter ytrer sine første ord).

Så kom skyene og den kjølige luften, så da var det bare å kle på barnet, seg selv og raske med seg vogn og bikkje og tusle tilbake til bilen og kjøre hjem. Jeg hadde også en løs avtale med en dame klokken seks, for hun skulle kjøpe stellebordet til badekaret (som vi ikke lenger har bruk for, siden vi ikke har badekar). Så da jeg var på vei ned ringer dama og sier hun står utenfor. Flaks at solen ikke fortsatt skinte, for da hadde vi nok vært ved Badedammen lenger.

Dama syntes stellebordet var bra, punget ut 300 kroner (kjøpte det for et år siden på finn.no for 250,- så det må vel sies å være et bra kjøp!) og vi var kvitt det overflødige stellebordet. Da var det bare å valse i gang kveldsmat og planlegge for legging.

Kveldsmaten ble inntatt med Mickey Mouse Club på TV (og stor jubel), og så var det å finne en pysj (jammen meg er alle for små…) og så lete etter smokken. Vil ha smokken med snor, sånn at det går an å finne den igjen litt senere på natten når hun har mistet den og hyler i halvsøvne etter den. Men nei, ingen snor-smokk å lokalisere. Vel, vel, da får man ta til take med en uten snor. Legger henne i senga, hun får flaske (orker ikke tannpuss på en så grinete unge, selv med 4 nye tenner på vei i toppetasjen), og hun roer seg ned. Jeg går ut og ned for å fikse litt middag.

Planen var reker, men energien til å pille dem er på minussiden, så det blir wienerpølser og potetstappe i stedet for. Halvveis i den andre pølsa hører jeg hyl og rop (ikke gråt), så det er noen som ikke har sovnet. Jeg går opp for å sjekke, og der ligger Adine på ryggen, feil vei, oppå dyna med snor-smokken i munnen og den andre i hånden. Jeg flirer litt, før jeg (med en påtatt streng mine her) legger henne riktig, under dyna denne gangen. Går ut.
Fortsetter å spise, det blir stille i heimen. Da er det neste ting på plakaten: Klipp og vask. For du vet vel at jeg driver hundefrisør på fritiden også?


Her ser du hundeklipp sommeren 2006, her med dyktige medhjelpere i mine kjære nieser.

Før jeg går inn på badet for å klippe dyret, sjekker jeg på snuppeline, som faktisk ligger pent der hvor jeg la henne! (lettere sjokkert). Så er det bare å sette i gang snute-, pote- og kloklipping, ørehårsnapping og kattevask (eller hundevask da, hvis man skal være korrekt). Resultatet er en hvit (!) puddel, våt og misfornøyd, og jeg utslitt. Hva behøver man SATS for?

Så er det bare å pusse tennene, sjekke mobilen for siste meldinger, og så gå og legge seg. Kom i seng til 21, ikke dårlig. Ble selvsagt liggende lys våken, på tross av at jeg er trøtt, men bestemmer meg for å bli liggende. Våkner ikke før Adine skriker i halv tolvtiden, og DT har kommet hjem (han lukter øl!). Jeg fikser flaske, DT gir den, og så tilbake til Jon Blund.

Kvart over tre er det stopp. VÅKEN! Herlig. Etter noen runder frem og tilbake, tar jeg kråka med meg i sengen. Legger henne tett inntil meg, hun tier stille, krøller tærne og har øynene vidåpne hver gang jeg drister meg til å sjekke (cluet er å ikke gi feedback, da girer hun seg opp, og bare et blikk holder for henne). Lurer på hva hun tenker på når hun ligger der? Fornøyd virker hun i hvert fall. Så sovner hun etter hvert, men ligger og vrir seg og oier seg. Klokken 5 vurderer jeg om jeg skal stå opp, men blir liggende. Nå sover hun tungt, jeg er halvvåken. Klokken ringer 05:40, jeg skrur den av og bestemmer meg for å ligge litt lenger. Ti på seks står jeg opp, og bestemmer meg for å ta et senere tog, sånn at jeg har tid til en lenger dusj og frokost også (pleier å ta med frokost, så jeg sparer tid om morgenen).

Og så var det atter en ny dag i hverdagslivet mitt.

PS! Ingen bud på leiligheten, men flere interesserte, håper det skjer noe i dag.

Read Full Post »


I motsetning til hva man skulle tro fra tittelen, er ikke dette en kjærlighetsberetning, men en beretning om spanjolenes inntog i Chile, sett fra kvinnen Inès’ øyne. En fantastisk historie, jeg må innrømme at jeg elsker søramerikanernes beskrivelser og litteratur, de har en deilig evne til å beskrive følelser, noe jeg oppdaget for første gang i boken Hjerter i Chili.

Isabel Allende har nok en gang skrevet en god historie med en sterk kvinneskikkelse som hovedperson, og her er det groteske beskrivelser av conquistadorenes inntog i Chile (og Peru), men med den menneskelige siden av å skulle erobre nytt og ukjent land. En fengende historie, som har gjort togturene mine til jobben en sann fornøyelse (og som har gjort til at jeg ikke har lukket øynene et øyeblikk på togturene, fordi det har vært så spennende).

På den ene siden er beskrivelsene av erobringen av landet grusom, med nedslaktingen av indianerne som et makabert midtpunkt, på den andre siden er det hverdagslige beskrivelser av gjøren og laden, og mellommenneskelige forhold. Og kanskje en god indikasjon på hvordan det var å sette sine føtter på denne delen av kloden med en ting i hodet: Å erobre.

Jeg skal ikke gå i detaljer på innhold (det kan du lese andre kritikker for å få vite), men det er absolutt en leseverdig bok du bør vurdere å bruke tid på. Sterke beskrivelser av modige kvinner (en kritiker mente at mennene ble statister, og det er jammen godt for en femnistisk sjel som min å se rollebyttet!), som fenger fra A til Å. Les, lær og nyt!

Neste bokprosjekt er Vanære.

Read Full Post »

I går var det klart for Norwegian Wood. Barnevaktene var klare i halv-fire tiden (tusen takk Mamma & Pappa, dere er engler!), sånn at jeg og Dag Tore kunne gjøre leiligheten klar til visning før vi dro dit (og hvis du lurte, så var det ingen på visning i går heller, men det er en annen historie). Godt i gang i leiligheten spør Dag Tore meg det betimelige spørsmålet: Har du billettene? Og svaret var opplagt: Nei, har du? Idioter som vi er, har vi vært så oppslukte av hele visningsgreiene, at vi helt har glemt billettene. Amatører. En kjapp telefon til mor, som begynner å lete de opplagte stedene, hvor billettene selvsagt ikke ligger. Så det er bare å kaste seg i bilen og kjøre hjem igjen for å begynne å lete.

Vi fant billettene til slutt, og kom til slutt også til Frognerbadet. Nina skulle være med (supert at du orket, Nina!), på tross av dårlig form, så vi møtte henne på t-banen etter å ha parkert bilen på Grønland. Solen begynte å varme, så vi kjøpte noe å spise og satt oss ned på gresset og ventet på attraksjonene.


Så feiet hun inn, Tori Amos, med blond parykk, sølvkjole og høye hæler. Overraskende funky sound, men godt plassert foran pianoet. Eller godt plassert, er vel en overdrivelse, dama hadde en passe spesiell måte å spille piano på. Dag Tore foreslo at jeg skulle ta pianotimer hos henne, men jeg vet ikke om det var pianoferdighetene han siktet til… Uansett, Tori Amos leverte en spesiell konsert, med sin unike musikk, som til tider er svært lite tilgjengelig, noe hun selv også var store deler av første halvdel. Litt i overkant, men absolutt bra, med kjente Cornflake Girl som en av de rolige låtene. Halvveis i konserten forsvant hun ut og kom tilbake med knallrødt hår og glitrende spandexdress. Sinnsyk dame!


Kveldens avslutningsnummer var Wolfmother, et autstralsk rockeband som garantert har alle skivene til Led Zeppelin og annet 70-talls stæsj i hyllene hjemme. Dette var rocka greier som løftet stemningen til høyder Tori Amos bare kunne drømme om, og vi fikk utdypet dette fra noen snauklippede, øldrikkende menn som hylte ut bak oss (et øyeblikk trodde jeg det var Dag Tore, men det fikk jeg raskt oppklart). Det var høy stemning og musikken var kul. Bassisten skeiet ut med å spille på et lite keyboard (skulle det ha vært et hammondorgel), som gikk vegg-i-mellom. Hysterisk festlig (litt i gata med gitaristen i Sonic Youth som gikk berserk med gitaren på Øya for 2 år siden).

Alt i alt en underholdende kveld, selv om vi snek oss ut før slutten, forfrosne og slitne. Det er festivalformatet som tiltrekker meg, ikke nødvendigvis enkeltartistene. Det er kult å se på livet, føle stemningen, sitte på gresset og ’laxe med popcorn og en øl (jeg skeiet ut med en stakkars liten øl, mens Dag Tore og Nina var imponerende streite i går). Dette gir mersmak og vi gleder oss til Øya i august!

PS! Bildet av Wolfmother er tatt av Heiko Junge, som tok bryllupsbildene våre!

Read Full Post »


Vel, vet ikke helt når det var, men jeg har i hvert fall prøvd et eksperiment de siste ukene: Å leve tilbake i tid, livet før mobiltelefonen. Jeg har jo ikke kuttet alt (sånn som blogging og mail), så helt tilbake har jeg ikke kommet. Men jeg har altså hatt et liv uten mobilen. At det er mulig, ville nok de færreste trodd, aller minst jeg.

Helt uten er jo å juge da. Jeg har jo hatt DTs telefon tilgjengelig, selv om jeg ikke har skjønt helt hvordan man sender SMS og at jeg har mistet alle telefonnummerne jeg hadde skrevet opp, så jeg bare får ringt de få jeg har skrevet opp nummerne til, eller det ene jeg kan, nemlig Jenny sitt. Og etter Adines klåfingerstreker konka telefonen i går, men i dag rapporteres det om at hun har klåfingret den tilbake i livet, men i feil modus. Hmpf.

Men resultatene er interessante:

* Jeg går turer med bikkja og i stedet for å være oppslukt av en telefonsamtale, følger jeg med på bikkja (og unngår at han blir påkjørt og at han tisser på gravsteinene) og det rundt meg. Har bl.a. sett litt nøyere på gravsteinene på Grorud kirkegård (vårt nye turområde), og det dukker opp interessante navn og livsløp.

* Jeg sitter ikke på toget og SMSer , men leser i stedet for en spennende bok.

* Jeg setter meg inn i bilen uten å tenke på hvem jeg kan ringe.

* Jeg har ringt fra en telefonkiosk for første gang på hundreogørten år.

Og så var det de mindre hyggelige sidene:

* Nettverket mitt har innskrenket seg til rundt 4-6 stykker: Dag Tore, Imax, Adine, Mamma & Pappa og evnt. andre som jeg måtte finne på å kommunisere til på e-post og gjøre avtaler med via e-post.

* Jeg og DT kan ikke ringe hverandre når vi er fra hverandre, for eksempel da han skulle møte meg på togstasjonen og toget var innstilt. Hvordan skulle jeg nå ham? Jo, telefonkiosken på Oslo S (og der fløy pengene ut skal jeg si deg!)

* Det er umulig å ta private samtaler på jobb, fordi jeg bare har fasttelefon og sitter i åpent landskap.

* Jeg føler meg totalt utenfor og har null peiling på hva folk holder på med for tiden (men jeg skjønner at folk er oppdatert på meg gjennom bloggen min)

Konklusjon:
Jeg savner telefonen min, og gleder meg til jeg får den igjen (sender daglig purremail til IT). Samtidig skal jeg bli flinkere til å skru den av eller ikke ta den med, og nyte fristunder uten oppkobling. Så får vi se hvordan det går, nå som jeg får mobil som jeg kan lese mail på! Burde jeg forresten ha laget en dokumentarfilm om dette, ala Supersize-Me? ;o)

Read Full Post »

Older Posts »