Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til bursdagen min (enda litt tid igjen, men det er jo greit å komme med innspill mens jeg husker på dem), så er det nerver av stål. Jeg skjønner at det er det man må ha når man har små barn (eller kanskje det gjelder barn og ikke bare små barn). Har brukt halve dagen hos legen igjen, og Adine har fått påvist streptokokker. Tok generalavgjørelse i morges om å gå til legen, da tempen føk over 40.
Så nå har hun fått penicillin og paracet. Da vi la henne i stad hadde hun 40,1 i feber. Haleluja, er det mulig? Det er ikke bare-bare å ha syke barn hjemme, vi blir idioter alle sammen. Så er det jo det at man synes veldig synd på disse små da, og bekymringsrynkene kommer løpende. Tror jeg er rynketroll og har grått hår før fyllte 40!
Men så er det jo sånn at unger blir syke, og så lenge det ikke er livsfarlige greier, så må man jo bare ri det av. Hun er ikke i form, men er jo heller ikke sengeliggende. Så man får være glad for at dette er mulig å behandle, og at vi andre (foreløpig i hvert fall) ikke har blitt smittet, og er i god form.
Ellers sparker lillebror som bare det i magen. Han er tydeligvis ikke noe rolig barn han heller, men han har jo litt å leve opp til med Adine som storesøster. Er inne i siste trimester nå, og formen er bra, bortsett fra at jeg er konstant trøtt (her bidrar jo historien om det syke barnet betraktelig da). 9 uker igjen før jeg går ut i permisjon, så det går nok så fort at før vi vet ordet av det så har vi TO syke barn å passe på!
