Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2009


Evy (som bevisst gjemmer seg bak hodet på Ingvild), Ingvild, Hanne, Jørn Daniel (som tror han blir usynlig når han lukker øynene) og Adine på fergen til Langøyene.

Vi kom hjem fra San Francisco en onsdag kveld. Fredag morgen dukket Dag Tores søster opp, Evy, med sine tre barn. De ble hos oss til påfølgende onsdag. Da kom min amerikanske venninne Brienna på besøk, med sin mann Broderick og sine to barn, Aralyn og Caeden. Onsdag kveld dro Evy og ungene tilbake, mens Brienna og co har vært her til i går.

Det har gått overraskende bra med besøk! Takk og pris for loftet, der familiene har vært innlosjert. Og ikke minst takk og pris til værgudene som har gitt oss superdupert vær! Vet ikke helt hvordan det hadde blitt hvis ikke. Det eneste som har vært veldig spesielt, er å kjøpe og lage mat til så mange. Jeg skjønner at jeg ikke har mye storkjøkkenerfaring. ;o)

Evy og ungene drar alltid med seg penværet når de kommer. Så da bar det ut på Langøyene en av dagene, for å bade og sole oss litt (det var forresten bare Hanne og Ingvild som var tøffe nok til å bade i det kalde vannet). Det var strålende vær her i fjor også da de var på besøk, så jeg kan med glede si at de er hjertelig velkommen til neste år også!


Jørn Daniel graver ned sin søster (antakelig har han ventet lenge på den anledningen).


Ingvild og Hanne spiser litt (et par med sand?).


Omre og jeg på båten til Langøyene.


Selv om ikke Jørn Daniel er superhappy for å bli tatt bilder av, så er han en god barnevakt å ha med når man skal ut å farte med to små!

Brienna og Broderick har vi ikke sett siden de giftet seg for 7 år siden. De bor nå i Rostock, der Brienna forsker på Max Plank instituttet. Broderick har en fleksibel IT-jobb, og blir med der hvor Brienna får stipend. I løpet av de sju årene har B&B fått to barn (akkurat som oss), nydelige Aralyn og Caeden med de overraskende blå øynene (genetikkens interessante veier; to par brune øyne blir til blå).


En tur til Frognerparken (og amerikanerne har heldigvis vett til å sitte i skyggen): Brienna med sine to, og med Adine som slakt i bakgrunnen.


Aralyn og Imax (som var litt skummel).


Broderick var virkelig en super gjest å ha på besøk, for han ryddet og fikset og ordnet hele tiden! Her tømmer han oppvaskmaskinen nok en gang (den gikk to ganger i døgnet tror jeg).


Adine gjør seg til og smiler til fotografen.


Caeden (uttales Kejdn), har blondt hår og blå øyne. Temmelig sjenert, men livnet opp etter hvert.

Det har vært utrolig morsomt å treffe dem igjen, og vi har blitt bedre kjent med Broderick også, som viser seg å være en underholdende og morsom fyr (i tillegg til å dele IT-nerd-interessen med Dag Tore). Brienna forsker på samboerskap vs. ekteskap i vestlige land, og var veldig interessert i «den skandinaviske effekten» (samboerskap som er stabile og som ikke er betinget av sosial status og utdannelse), som man ikke ser i f.eks. USA (der samboerskap er vanligst blant lavt utdannede og fattige). Vi hadde mange interessante diskusjoner, som du skjønner. Morsomt at vi har endt opp med felles interesser! (og Brienna som egentlig ville bli astronom…)

Alt i alt noen veldig innholdsrike og morsomme (og slitsomme!) dager, og vi er glade for at vi har gode venner og familie som setter pris på å komme på besøk. Nå nyter vi noen normale dager før ferien kicker inn for fullt.

PS! Vi har hatt mye å henge fingrene i disse ukene, så vi har faktisk tatt minimalt med bilder, og halvparten av de vi tok var ute av fokus. Sorry!

Read Full Post »


Hanne tester ut blodtrykket sitt, mens Jørn Daniel og Ingvild gjør seg til for fotografen.

I og med at vi lørdag hadde 3 barn mer enn vanlig; Jørn Daniel 14, Hanne 10 og Ingvild 6; så var det lurt å ha noe på programmet. Jeg har hørt masse bra om Teknisk museum, og det er litt pinlig å innrømme at jeg ikke har vært der før overhodet. Så da var jo dette en gylden anledning.

Museet er stort, og omfavner alt fra møllejul, dampmaskiner, gamle biler, modeller av oljeplattformer til papirfabrikk, til en stor (og vidunderlig!) telefonutstilling og et område der unger (og voksne!) kan teste ut forskjellige fysiske lover gjennom morsomme dippedutter.

For ungene var telefonutstillingen morsom, og et nostalgisk besøk for oss som er oppvokst med kun fasttelefon og røde telefonkiosker. Mobiltelefonen fra 1986 og 1995 var også et morsomt gjensyn. Ungene syntes det var usannsynlig morsomt å ringe med de forskjellige telefonene; selv 14-åringen havnet i telefonkiosken og ringte! Det var nesten så vi ikke kom ut derfra.

De minste syntes selvsagt det var morsomt å trykke på knapper for å starte tog, vise lys og starte vindmølle osv. Men jeg må innrømme at jeg synes det er lovlig begredelig at vindmøllen kun har to vinger og halvparten av knappene ikke funker overhodet. Enten får de fjerne utstillingene som ikke funker, eller bruke 4 kalorier og tre kroner på å fikse dem. Makan.

Hanne tok et bilde av en toarmet banditt.

Mens vi er inne på halvherpa utstillinger, er skjelettet som skulle bevege seg etter romaskinen høydepunktet. En romaskin var koblet til et skjelett som da gjorde de samme bevegelsene som deg når man rodde. Kult, tenkte 36-åringen og satte seg ned. Skuffelsen ble stor da det viste seg at skjelettet bare hadde en arm! Igjen; det kan umulig koste mer enn 4 kalorier og tre kroner for å fikse det.

Adine ror også litt, og skjelettet beveger seg i takt!

Den høyprofilerte utstillingen om klima var også et høydepunkt for ungene, for da måtte man ta støvler på. Vann i hele lokalet og alle med gule gummistøvler. Men jeg er usikker på om det var så veldig spennende; vann på gulvet og kun bilder og tekst (og kanskje en filmsnutt eller to) på veggen. Og joda, en liten dusj i et hjørne og en stor isblokk på en pall midt på gulvet. Og så må man selvsagt trekke fra at jeg hadde en ettåring på armen som GJERNE ville bade. Kanskje det var noen godbiter jeg gikk glipp av. Men når det er sagt, den var kjedelig (men annerledes, det skal de ha). Skulle sett at de hadde brukt litt mindre penger på vann og litt mer på å få eksisterende utstillinger til å funke.


Finn din størrelse, sexy blir du i hvert fall!

Høydepunktet var området i underetasjen som var interaktiv. Tren å gå på line, sett deg inn i et fly, stå ti meter fra hverandre og hviske (og høre!), konkurrèr med nevøen om hvem som kan flytte ballen med tankekraft, se et hjerte pumpe med dine hjerteslag. I kroppsseksjonen svinset det rundt en sperm på gulvet, og Adine og flere andre barn løp etter den i sikkert 15 minutter, til munter humring fra foreldrene. Utrolig mye spennende (og ofte enkle saker som var suksess), vi kunne nok vært der like lenge som Tornerose sov sin berømte søvn. Minus overnevnte enarmede skjelett, var dette det aller, aller beste. Som en stor innvendig lekeplass (for store og små).


Vi spiser vår dyre lunch; Hanne er fotograf.

Skal du en tur til museet (og i hvert fall hvis du har med fem barn!), så ha gjerne noe niste i bakhånd. Caféen var for så vidt bra, men det ble dyrt og avanserte baguetter er ikke akkurat barnemat. Tror jammen meg vi svidde av mellom 400 og 500 kroner bare i cafèen, og det var ikke akkurat sukkerfri lunch. Legg til inngangspenger og Dag Tores dyre tur med sporveien (kjøpte flexikort som han mistet), så ble det en dyr, men absolutt spennende dag.

Hvis det regner, og små og store har behov for litt avveksling og input, ta en tur til Kjelsås og Teknisk museum.

Read Full Post »

San Francisco!

Det har vært stille på bloggen, ikke så rart siden jeg har vært i San Francisco de siste dagene sammen med min kjære mann. Ungene har det supert hos familien Castberg på Skedsmo og vi nyter tiden her.

Noen korte glimt her (og mer følger i slutten av uken når vi har kommet hjem og jet lag’et slår til for fullt):


Det er bratte gater og viktig å parkere på rett måte, ellers havner bilen laaangt nedi veien…


Vi er på blues bar i San Francisco. Livet er herlig!


Dag Tore og kolleger nyter siste kveld sammen på Blues bar Saloon. Dag Tore, Frode, Jan Christian og Rune.


Jan Christian drikker flybensin (eller noe sånt).


Blues spilles – her var det Morgan Freeman?!?! ;o)


Helt sant: Dette er dørvakta på pub’en hvor vi var. Mange interessante mennesker å se på, for å si det sånn!

Read Full Post »

Ikke bare-bare

Det er ikke bare-bare å reise til USA. Det skal fylles ut skjemaer; nå elektronisk på nettet. Først må man fylle ut alle mulige passdetaljer (tar ikke særlig mye tid kan du tro), og så disse morsomme spørsmålene her (klikk på bildet for større versjon):


Og for guds skyld, ikke svar ja på noen av dem… (for det er jo fristende å svare ja på det første spørsmålet hvis man har forkjølelse…)


Og så klikker man «ok» og så får man feilmelding på feilmelding. Denne fikk jeg selvsagt fordi jeg var dristig nok til å putte en Ø i navnet mitt. Shame on me!

Read Full Post »


I dag blir pappa 74 år. Det er en svært akseptabel alder og på tross av vinterens helseutfordringer, er fyren i god form. Fremdeles vaktmester hos oss når det er ting som må gjøres (som er stort sett hele tiden), og han har humoren i god behold. Er superaktiv, både med barnebarn og ikke minst firmaet sitt. Han er en god samtalepartner, en fin far og en flott bestefar. Gratulerer med dagen pappa !

Bildet du ser her ble tatt på søndag, og igjen er Adine superfornøyd med å hjelpe bursdagsbarnet med å åpne pakker!

Read Full Post »

Lørdag var det reunion for alle som gikk ut av 9. klasse på Bøler Skole i 1990. Det var mange som hadde møtt frem og morsomt å se folk igjen! Folk var stort sett noen kilo tyngre, noen rynker flere, rundt 20 år eldre, og ellers stort sett som de var den gang da.

Hadde med kamera, men tok fint lite bilder. Her er alle bildene jeg tok, og bare et pitte-lite utvalg av alle som var der:


Jenny og Thomas Gøtz.


Jenny og Simen. (PS Endre! Jenny snakket også med jenter på festen altså, selv om disse bildene kan være misvisende i så måte).


Espen Sundt er dårlig plassert sammen høye Ole Jørgen (til venstre) og Jan Åge (som var en av de få som faktisk så ut som om han var 10 år yngre enn oss andre). Tror ikke Espen er så lav som han fremstår på dette bildet. Sorry Espen!


Som sagt, noen ting endrer seg ikke. Nina Oddby og Kenneth krangler fremdeles (og bildet er ute av fokus så klart). ;o) (jeg må vel ikke presisere at dette bildet er arrangert til ære for fotografen!??!)


Jeg og Haakon har heller ikke endret oss særlig mye; dobbelthaker har vi enda.


Hege Susanne oppdaterer Gunnar på de siste 20 år.


Simen har alltid vært glad i damer! Her flankert av Elisabeth Syversen, Kathrine Solberg og Elin Rustand (med forbehold om at damene har endret navn siden sist…)

Read Full Post »

Vi er daglige brukere av gravlunden på Grorud. Der tar vi turer med Imax minst en gang om dagen og det er der vi går på vei til t-banen. Jeg savner parkene på Grønland, men gravlunden er en god kompensasjon. Her er det grønt, stille og flott utsikt, og egentlig et ganske koselig sted å være.

Helt i enden av gravlunden er det ingen graver, men et sted der de har kompostbinge og utstyr. Da jeg først begynte å gå her da vi flyttet hit for to år siden, oppdaget jeg også en «søppelhaug» av gamle gravstener. Litt rart å se dem stuet sammen, samtidig så skjønner jeg at graver slettes og stenene skal fjernes. Jeg tenkte at de ble vel destruert etter hvert.

For noen dager siden tittet jeg innom på det samme stedet, for å se om de var gjort noe med haugen av gamle gravstener. Og tilsynelatende er ingen ting gjort, og det som bekreftet det for meg var denne gravstenen:

Du ser ikke det på bildet, men denne gravstenen tilhørte en jente som var 9 år da hun døde. Og stenen har altså ligget her i over 2 år. Det kan vel ikke være riktig? Det er greit at hennes foreldre ikke lenger har behov for noen grav å gå til, men da skal vel stenen destrueres og slettes akkurat som med graven?

Det gjør inntrykk når man ser barnegraver. På en sten står det bare «lillesøster», på en ny grav er det bilde og en forseggjort sten med hjerte og bamse på (gutten ble kun et halvt år). Den sistnevnte graven går jeg konsekvent ikke forbi, det skjærer i hjertet…

Forøvrig ser jeg stadig på gravstenene, for det er mange flotte navn (hva med Konztanse Kaspara?) og ikke minst titler på de gamle gravene. Du ser tittel Byråchef, Frisør og Hustru (!), og min favoritt er Kongomisjonærer… Titler er det dårlige med på nye gravstøtter, det er vel kanskje ikke så viktig? Synes jeg ser min grav «Kommunikasjonssjef Øydis…» Skulle tatt seg ut!

Og det er også deilig å se at mange har levd lange liv, og man finner påminnelser om at ikke alle er så heldige heller… Visste du at FNs første Generalsekretær er gravlagt på Grorud Gravlund?

Read Full Post »

Older Posts »