Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2009

I helgen var det Marthines konfirmasjon som vi alle har ventet spent på. Været var bra og konfirmanten pen. Om hun oppførte seg pent i kirken vet jeg ikke, for vi satt delvis oppe på galleriet (hvor man ikke så noe som helst), og delvis var vi ute med småttisene som syntes det var dørgende kjedelig på det varme galleriet. Vi er tydeligvis urutinerte foreldre; vi burde muligens ha droppet kirken all together, både for å spare ungene, oss selv og alle de som vi forstyrret inne i kirken. Men det gikk jo på et vis. Og vi skal vel ha poeng for å ha prøvd? ;o)


Ute i solen mens de andre steker seg inne i kirken.

På festen var det stort og smått; familiene var samlet, fra Oldemor på snart 95 til Lucas på 11 måneder. Det var noen bunader å skimte; Marthine var flott i farmors omsydde bunad, ellers var det stort sett barna som hadde bunad, bortsett fra et par av oss voksne. Dag Tore kapitulerte rundt klokka fem, da kom vadmelsbuksene av og levelige klær på. Stakkars mann, han er ikke laget for bunad. Men han kler den godt!

Wilhelm og Siw, og sikkert med god hjelp fra jentene, hadde stått på og laget til deilig mat, stilig dekket bord og smakfulle kaker. Marthine begynner å gå sin tante opp i næringen; hun er blitt en racer til å dekorere kaker. Bare se på den flotte bløtekaken (som også smakte fortreffelig).

Takk for en flott dag, og lykke til videre Marthine! Vi skal nok følge godt med (og vi gleder oss om tre år når du har fått lappen og kan kjøre til oss og sitte barnevakt. ;o)


Adine er ikke helt sikker.


Trening i bunad.


Omre trives godt hos Marthine…


…og godt hos Amalie.

Advertisements

Read Full Post »


Vi var i dyreparken i sommer, og da kjørte vi tømmerrenna. Med på turen er naboene i C, Bjørn Ståle, Ludvig og Elise (legg også merke til at Elise er proff, hun ser rett inn i kameraet!). Uttrykket til Adine er ubetalelig. Det skal sies at hun gjerne ville ta en tur til etter dette. Tror vi har en adrenalin-junkie in spe. (PS!Klikk på bildet for større versjon.)

Read Full Post »

Boktyven

Jeg har lest mange gode bøker i det siste, og bladde forventningsfullt opp første side i denne boken som jeg fikk av Stina til bursdagen min. Etter tre sider skjønte jeg det; dette er en av de få, utrolig gode bøkene som setter seg i ryggmargen og fanger oppmerksomheten din og aldri slipper den.

Språket er vidunderlig, bildene så beskrivende at du nikker gjenkjennende. At fortelleren er døden, er en interessant vri som viser seg å være på sin plass, etter som handlingen er lagt til Tyskland i begynnelsen av 1940-årene.

For vi møter boktyven Liesel, som blir sendt vekk fra sin familie for å bo hos en fosterfamilie (og på bokcoveret står det at foreldrene ble sendt til konsentrasjonsleir, men det er jeg ikke sikker på om jeg hadde catch’a det hvis det ikke sto der). Det er ikke en hvilken som helst familie, det er fargerike karakterer disse fosterforeldrene. En myk og varm far, og en sprø og streng mor. Men Liesel har det mot alle odds ganske bra hos fosterfamilien.

Hun får venner, og en bestevenn som følger henne i tykt og tynt. De følger hverandre i sine påfunn; han er med Liesel når hun skal stjele bøker, og hun er med på epleslang. Oppi denne hverdagen for ungene, er det rare ting som skjer rundt dem. Butikker blir stengt, en del mennesker blir sendt av gårde og stadig ser de lidelser rundt seg. Og en dag dukker det opp en ung mann som trenger et sted å skjule seg, og ender opp med å få hjelp hos fosterfamilien til Liesel, med den risikoen det innebærer.

Og Døden, han er aldri langt unna. Han samler sjeler i hele Europa, og også i Liesels nabolag. Noen ganger uventet, andre ganger tvert i mot. Man glemmer ikke at det er krigstid.

Det geniale med denne boken er hvordan Liesels historie fanger deg inn, du drømmer marerittene hennes og kjenner hennes sult. Samtidig som hennes historie er hovedtema, får du med deg det større bildet om tidsepoken og grusomhetene som skjer i disse årene. Det er fortvilelse, tap, medmenneskelighet, glede og overlevelsesinnstinkt, samtidig som man smyger seg sakte inn i barndommen igjen med beskrivelser man kjenner seg igjen i: Fotballkamp på løkka med livet som innsats, dumme lærere som gir vilkårlige straffer og vennskap som er sterkere enn fjell.

Denne korte beskrivelsen gjør ikke boken rettferdighet. Den må leses. En så god bok har jeg ikke lest siden jeg leste Middlesex og Vindens Skygge.

Read Full Post »

Adine snek seg uplanlagt inn i bildet med sin nye skatt: Et blad!

I sommer hadde vi flere uker i Oslo (da været ikke var så mye av skryte av droppet vi turen til fjellet), og en av de morsomme tingene å gjøre i Oslo er en tur til Folkemuseet. Her er det fint både for voksne og barn, man kan tutle rundt og se på dyrene, husene og kjøpe kjærlighet på pinne laget på gamlemåten. Og det er jo alltid noen fine utstillinger også. Personlig hadde jeg lyst til å se utstillingen Back to the 80s, da jeg selvsagt er et barn av 80-tallet.

Det lovet godt. Mange godbiter i denne utstillingen som vekker gode minner. Utstillingen i seg selv er ikke så veldig stor, men det behøver ikke å ha noe å si. Videoen med Take on me møtte oss i døra. Bra! Mer 80-tall enn det skal det jo litt til for å bli. Det lover godt.

Joda, masse ting og tang fra 80-tallet her som får deg til å trekke på smilebåndet og nikke anerkjennende. Men man sitter igjen med en følelse av at noe mangler. Vanskelig å sette fingeren på akkurat hva. Om det var det fullstendig unødvendige bildet av Michael Jackson med årstall for fødsel og død med en rose ved siden av som sto ved TVen som viste videoen til Thriller (herregud, var det virkelig nødvendig å kaste seg på det toget da?), eller om det var presentasjonen. Jeg fikk følelsen av at de kunne gjort så mye mer! F.eks. var det satt opp en stue med 80-talls møbler som var ganske fin, og tittet man inni seksjonen var det bl.a. et fat med Diana og Charles bryllupsbilde på. Superflott, men altså satt til side og umulig å oppdage hvis man ikke så nøye etter. Skatter som denne var godt gjemt; mye var stuet sammen og noen ting fikk uforholdsmessig mye plass. Unødvendig.

Dette ble rett og slett litt tamt, personlig må jeg si at jeg får mer ut av leiligheten i blokken på Folkemuseet som er innredet fra 80-tallet (der er det leiligheter innredet fra forskjellige tidsepoker; 1880, 60-tallet, 80-tallet osv.). Dette ble for ufullstendig, og selv om utstillingen var liten, kunne de gjort så mye mer. Skuffende kjedelig, men sikkert verd å stikke innom hvis du tar en tur ut til museet.

PS! Jeg elsker de gamle bygningene fra Oslo som er på museet, ikke glem dem etter at du har sett ørten stabbur og en staselig stavkirke!

Read Full Post »

Sendte link til mitt blogginnlegg til Cafè Christiania, og har fått mail fra restaurantsjefen og en telefon fra daglig leder. De beklaget situasjonen veldig, og innrømmet at de hadde underbemannet på lørdag. Gavekort kommer i posten.

Godt håndtert!

PS! Daglig leder lurte på hva slags blogg dette var for noe… Jeg beroliget ham med å si at det var en privat blogg hvor jeg postet om saker og ting vi gjorde, og at jeg ikke har like mange treff som VG-nett. ;o)

Read Full Post »


If I ever have a tumor, I’ll call it Marla, sier vår navnløse venn i Fight Club. Sånn føler jeg det litt nå, kreften har blitt en nær følgesvenn for familien vår, og burde derfor ha fått et passende egennavn. Et stygt et. Må vel kanskje være i nærheten av Lucifer og Belsebub tenker jeg.

For mamma har fått konstatert spredning av brystkreft til lunger og lever (eller var det nyrer?). Hun fikk fjernet høyre bryst i vinter, og har hatt ørten undersøkelser i vår, som da konkluderte med spredning. Hun er i gang med cellegift og i september skal det nye undersøkelser til.

Hun virker relativt frisk alt tatt i betraktning; hun blir ikke veldig dårlig av behandlingen og har kunne fortsatt sitt normale (pensjonist) liv. Hun har mistet håret og fått en snasen parykk, men det er omtrent det man merker er forskjell. Husker at Yngvil ble dødskvalm av cellegift, så heldigvis har mamma sluppet unna (eller medisinen gått videre; det er jo nå 8 1/2 år siden hun døde).

Prognoser sies det lite om. Det vil jo kanskje vise seg etter hvert som de gjør flere prøver etter behandlingen. Og så skal det vel uansett mer behandling til. Mamma sier at hun tar en dag av gangen, og det er sikkert lurt. Carpe diem!

Du kan selv daglig gå inn her og klikke for å gratis donere penger til mamogrammer (og også andre gode saker). Forøvrig oppfordrer jeg alle til å gi en liten sum til Kreftforeningen (også mulig å trekke fra på skatten til neste år).

Så fortsetter vi med å krysse fingrene for at det skal gå bra med mamma fremover.

Read Full Post »


Lørdag dro jeg og Dag Tore ut for å feire vår 6 års bryllupsdag 16. august. Vi har prøvd å få til en tradisjon med å gå ut å spise (i fjor var det uoverkommerlig med en liten en, men ellers har vi fått det til tror jeg), og i år var inget unntak. Jeg overrasket Dag Tore med å bestille bord på Christiania. Vi har nemlig litt historie der. Tidligere var det et utested som het Børsen der, og det var der vi hadde vårt første kyss! Så et sted med mye hyggelige minner og anledning for mimring.

Vi ankom i styrtregnet til en halvfull cafè. Fikk bord raskt, men så stoppet det. Det tok faktisk en halvtime fra vi satt oss ned til dama kom og tok bestilling! Da hadde jeg i mellomtiden også gått bort til en annen servitør for å si i fra. Jeg sa tydelig i fra at jeg syntes det var dårlig, spesielt når noen som fikk bord to sekunder før oss var ferdig med forretten før vi hadde fått bestilt. Og det var ingen hektisk, stappfull kveld. Servitøren sa ikke unnskyld en gang.

Men nå var vi i hvert fall sultne! Vi bestilte tre retter og en deilig chilensk rødvin. Og maten var fortryllende. Jeg spiste en deilig fiskesuppe, mens Dag Tore hadde carpaccio. Hovedrett var kalv for min del, og indrefilet til mannen. Dessert var jordbær og is for Dag Tore, mens jeg hadde en sprek limekake. Vidunderlig mat.

Men så var det denne servicen da. Hun svinset rundt og det tok tid. Men så lenge vi hadde noe i glasset, så gikk det jo greit, og underveis i middagen fungerte det greit. Men så skulle vi betale da. Ørten år til vi fikk bedt om regningen, og siden så vi ikke dama. Jeg tok meg en tur på do, og tok vel min tid, og regnet med at Dag Tore var ferdig med betaling og alt i mellomtiden. Men neida, han ventet fortsatt. Da hun endelig kom hadde Dag Tore hisset seg opp, og sa tydelig i fra at det gikk pokker ikke an å ikke følge oss opp! Dama sa spakt unnskyld og vi fikk betalt. Hun fikk jammen meg litt tips også, fordi vi hadde litt dårlig samvittighet for å ha kjeftet på henne. Men fortjent, det var det ikke (om enn noe går til kjøkkenet, for DE hadde fortjent det).

Det var andre rare ting med servicen. To ganger kom en annen servitør bort til oss med hovedretter som vi ikke skulle ha, så jeg tror hvis vi hadde vært sleipe kunne vi ha spist 3 hovedretter hver! Og en tidligere kollega som tilfeldigvis havnet på bordet ved siden av, kommenterte at de hadde bestilt en drink med vodka og lime, og hadde fått akkurat det, vodka og lime, og ikke noe blandevann… Tydelig uproffe og urutinerte servitører.

Så hvis vi skal gi noen terningkast så blir det 6 for maten (honnør til kjøkkenet!), 5 for stedet, og 2 til servicen. Så får vi håpe at de kan skjerpe seg, slik at det er mulig å nyte en god middag der ved en senere anledning.

Innlegget ble sendt til Cafè Christiania som i etterkant har unnskyldt og sendt gavekort som plaster på såret. Se nytt innlegg her.

Read Full Post »

Older Posts »