Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2009

Julie and Julia

For en uke siden var jeg på kino sammen med mamma og hennes venninne Tove for å se denne ultra-jentefilmen. Pappa ble litt snurt fordi han ikke fikk være med, men helt ærlig, dette hadde nok ikke vært noe for ham.

Meryl Streep og Amy Adams har hovedrollene. Det er parallelle historier, og de to møter aldri hverandre i løpet av filmen. Filmen er basert på en bok av Julie Powell, som beskriver hvordan hun gyver løs på Jula Childs berømte (i USA i hvert fall) kokebok «Å mestre den franske kokekunst». Hun skriver en blogg om opplevelsen og utfordringene hun møter. Filmen er også basert på Julia Childs egen biografi om tilblivelsen av overnevnte kokebok (Julia Child er USAs svar på Ingrid Espelid Hovig, hvis du lurer).

Dette er en utrolig sjarmerende film med to gode skuespillere i hovedrollen. Amy Adams gjør en bra figur, en jente som er litt i å-gud-nå-blir-jeg-30-krise, som har lang utdannelse og ingen skikkelig jobb, og som lurer på hvor hun skal i livet. Samtidig følger vi Meryl Streep som Julia, som i 50-årene var med sin diplomat-mann rundt i Europa, med noen år i Paris som høydepunkt (de to årene i Oslo beskrives som et begredelig semikolon). Der oppdaget hun sin glede for mat og matlaging, og begynte på sin lange og strevsomme vei til livet som kokebokforfatter. Needless to say, Streep er fantastisk.

Filmen er underholdende, og motbøren og utviklingen begge kvinnene går gjennom er spennende og engasjerende. For oss som liker å lage mat OG å blogge, gir denne filmen inspirasjon!


En dårlig beskrevet anmeldelse dette her, men en veldig god film! En femmer fra meg. Sterke anbefalinger går til Christina spesielt om å se denne, siden hun ikke bare er halvt fransk, men også har en forkjærlighet for matlaging og en interesse for blogging. Til dere andre – gå å se den dere også, gjerne med en god venninne (eller en snill mamma sånn som meg).

PS! Her finner du bloggen til Julie Powell.

Advertisements

Read Full Post »

Hjertelig frokost

Hver søndag spiser vi egg og baked beans (hvite bønner i tomatsaus, for de uinvidde), en tradisjon jeg har fra min barndom da vi bodde i England. Ungene synes det er stor stas, og både egg og bønner går ned på høykant.

For å gjøre det ekstra morsomt har jeg brukt et pepperkakeform til å lage hjerteegg med. Jeg legger formen i pannen, har egget oppi, og presser formen nedi pannen 10-20 sekunder for å unngå at den sklir opp.

Resultatet blir et morsomt egg, som kan serveres engasjerte treåringer eller kanskje også kjæresten ved anledning?

Read Full Post »

(For å presisere: du kan lese bitte-litt nedover, men så går jeg over i å avsløre plottet, da skriver jeg SPOILER til overskrift som en advarsel.)

Dette er den første boken av Tom Egeland jeg har lest, og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe. For dette er lettlest, spennende og velskrevet. Dette er av bøkene lese-på-toget-og-glemme-å-gå-av-på-riktig-stasjon-bok. Heldigvis greide jeg å kaste meg av, så jeg slapp å gå fra Haugenstua denne gangen.

På baksiden av boken står det veldig godt beskrevet, et sitat fra VGs anmeldelse: Den som venter på Dan Browns nye bok: Glem Mr. Brown, det er Tom Egeland som vinner Mesterligaen i år. For dette er en bok Brown kunne ha skrevet. Skumle, skjulte religiøse nettverk, symboler, gamle manuskripter som folk kjemper for med livet som innsats. Forskjellen er vel at helten er en helt vanlig (i hvert fall nesten) norsk fyr, som ikke hopper fra helikoptre sånn helt uten videre, og ikke legger ned dame på dame (men ikke et stygt ord om Langdon altså).

Boken er spennende, her drives hovedrollen fra skanse til skanse hvor han blir utfordret på hvem han kan stole på og ikke. Det er til tider mye pjatt om teologiske vurderinger av manuskripter, detaljer om det mytiske/arkeologiske/teologiske som jeg opplever som unødvendig. Egeland skriver faktisk om det selv på side 341: «Kan du ikke bare fortelle oss om hva dere har funnet? spurte jeg ivrig». Jo, det er akkurat sånn leseren har det. Si hva som er funnet, dropp alt utenompreik som sikkert kan gi kred i spesielle miljøer, men for oss vanlige dødlige som bare vil følge plottet er dette slitsomt. Så selv om boken er 45o sider, går det mye fortere, for det er mye man bare blar gjennom (som f.eks. flere sider med lister over demoner).

Til å begynne med lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Når hovedpersonen er albino, kjører rundt i en rosa (!) 2CV med hvite prikker og får med seg en stum dame med på turen, vel, da får jeg fnatt. Er det virkelig nødvendig? Det er så tullete, men heldigvis er det kun disse småtingene, han klarer seg videre uten dette tomme, tullete greiene. (Men så det er sagt, jeg vet ikke om det er bedre med lesbiske eller tørrlagte politibetjenter som helter heller…)

Og så til plottet *SPOILER*:
Paralellplottet om Giovanni Nobile og Silvana er jo fryktelig spennende. Men det tok faktisk ikke veldig lang tid før jeg skjønte at de måtte være disse nedelenderne, og Monique være Silvana. Det ble litt for opplagt synes jeg.

Og at Lucifer ikke var Lucifer, men en kjempe fra en annen planet, det skjønte man jo helt fra det syntetiske stoffet på manuskriptet, og i hvert fall ble det klart da de snakket om denne superbetongen. Litt for opplagt synes jeg. Blir litt irritert når jeg skjønner plottet før den blir avklart (stor sett pleier jeg jo å bli overrasket). Så jeg synes boken dabbet litt av mot slutten (la den fra meg da jeg hadde 50 sider igjen, for så å lese de siste sidene neste dag.).

Men alt i alt en spennende bok. En bok for de som liker Dan Browns bøker i hvert fall. Og siden Egeland bor i nabolaget mitt, er det jo på tide at jeg stifter bekjentskap med ham.
Ps! Følg Tom Egeland på Twitter.

Read Full Post »

Har man mye bagasje så er det jo greit med en tralle. Og godt de to er sånn passe gode venner her!


Read Full Post »

Har du sett De minstenkte (The Usual Suspects)? Den begynner på slutten der du ser hovedrolle-innehaveren bli drept av Kaiser Sose, og så går resten av filmen ut på å finne ut hvem er Kaiser Sose er og man ender opp på samme sted der filmen begynte (nesten).

Første kapittel i denne boken er akkurat sånn som intro’n til denne filmen. Her er det bare å hoppe i det, du blir satt rett inn i spenningen og ikke minst frykten.

Boken er velskrevet, mørk og dyster. Vi er i USA på midten av 1800-tallet, hvor sykdom og elendighet er omfattende, og hvor det foregår maktkamper om hvem som er noe og ikke innen amerikansk litteratur.

Når jeg tenker meg om, ligner denne boken også på Amadeus. For her er det en Salieri også, en mann som er sjalu på Edgar Allan Poe og den berømmelsen han oppnår. Og boken dreier seg om rivaliseringen dem imellom, som selvfølgelig får mørke resultater. Så to ting altså: Rivalisering og hvem er det som kopierer Poes bestialske, litterære mord og er denne bokens Kaiser Sose? Etter side 67 skjønte jeg plutselig hvem «Kaiser Sose» måtte være. Uff og uff, jeg som aldri skjønner hvem skurken er før jeg blir fortalt det helt på slutten. Ikke bra.

Men så skjønner jeg jo. Dette er jo ikke en krimroman, og poenget er jo ikke å finne ut hvem som gjør hva her. (Æsj, og jeg som trodde jeg var lur til en forandring.) Dette er mer å lære hovedrollene å kjenne, og kjenne på deres frustrasjon, elendighet, søken etter et bedre liv.

Man blir dratt inn i beskrivelsene og i det dystre skuespillet som foregår. Overraskelsene blir kanskje ikke så store, men den er leseverdig åkke som.

Men en ting: Dette er fiksjon, basert på faktiske hendelser og faktiske personer. Litt sånn som Last king of Scotland. Det synes jeg er litt vanskelig å svelge, for hva er sant og hva er fiksjon? Gir dette et riktig bilde Edgar Allan Poe? Ikke godt å vite, og jeg kjenner det irriterer meg.

Så er jo også mitt lesemønster en utfordring for litt «dypere» bøker. Ti minutter her, ti minutter der. Kanskje et helt kvarter på t-banen. Så kan det gå dagevis før jeg fortsetter, kanskje en uke. Ikke så lett å komme inn og ut av boka. Denne boka krevde nok mer seriøs lesning enn det jeg klarte å gi den.

Konklusjon: Rett og slett en litt rar og spesiell bok, men spennende og interessant dyster. En svak firer.

Read Full Post »

I helgen var vi i Beisfjord (Narvik) i anledning svigerfars 60 års dag. Her er noen utvalgte bilder fra helgen:

Adine er på shopping tror jeg.

Gutta foran Beisfjordtøtta (altså navnet på fjellet i bakgrunnen, for de uinvidde)


I fjæra (men uten badetøy denne gangen, selv om Adine insisterte på at hun skulle bade!).

Mor prøver å unngå Omres iherdige forsøk på å bade.


Søskenkjærlighet. Bøllefrø den lille frøkna.

Luring med pels.
Klikk gjerne på bildet for å få opp en større versjon. Mange morsomme detaljer fra frokostbordet; med Adines ansiktsutrykk som høydepunkt.
Omre sammen med verdens mest kosete katt!
Jubilanten.
Adine sammen med kusinene Ingvild og Hanne.


De tøffe gutta! (dette bildet ble tatt før Omre gikk opp i høygir. Småbarn og voksenselskap er en vanskelig kombinasjon).

Read Full Post »

Dette skiltet så jeg på Oslo S. Og apostrofer er vanskelige greier. Selv de med engelsk som morsmål kan slite litt…

Read Full Post »

Older Posts »