Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2010

Trening i arbeidstiden

Nå som jeg har begynt i staten er det muligheter for å trene en time i uka – midt i arbeidstiden. Har hatt gode intensjoner og planer om å benytte denne muligheten, men foreløpig har det kun blitt med den ene sykkelturen til og fra jobb her i høst.

Så da jeg jobbet hjemmefra her på onsdag, tenkte jeg at jo, det må jo kunne regnes som trening å gå en tur med bikkja. Når man tenker trening, tenker man jo alltid treningsstudio, spinning el.l, men en god tur ut er jammen meg trening det også. I strålende vintersol var det en virkelig god idè.

Jeg var usikker på hvordan det er å gå på beina i marka, så jeg fant ut at en tur opp til linken kunne passe, for de måker alltid opp dit. Det er nemlig Telenor som har en stor TV-sender oppå toppen, og der trenger de tilgang med bil skjønner jeg. Altså måket vei helt frem. En fin tur i passe lengde, god trening i oppoverbakkene, og flott utsikt i premie når man kommer frem.

Da jeg kom til toppen slo det meg: Jeg burde jo ha tatt med meg kjelken! Det hadde jo vært dødsgøy å ake veien ned igjen. Det får bli neste anledning det.

Det var en flott tur, og salderingsposten min Imax, var også godt fornøyd med å komme seg ut i deilig vintervær. En vinn-vinn situasjon, og absolutt en fin måte å bruke treningstiden på. Var til og med støl dagen etter på! Skal gjentas ved neste mulighet.
(PS! Dette var en uke siden altså, før sykdommen slo oss ut…)
 
Turkameraten er med når mor trener i arbeidstiden.
En ikke så veldig vakker sopp.
Men takket være denne er det måkt vei til utkikkspunktet.
Litt nostalgi med «Televerket»
Advertisements

Read Full Post »

Jeg er med i boksirkel på jobben, og denne dukket opp på pulten min her i begynnelsen av desember. Etter mye om og men (har hatt litt boklesevegring etter i høst) så satte jeg i gang.
Denne boken er absolutt leserverdig. Språket er godt, beskrivelsene enda bedre. Temaet for boken er i det særeste laget synes jeg, men likevel er problemstillingene allmenngyldige: Hva gjør man når livet ikke blir helt som forventet og hvordan takler man motgang. Hvordan påvirker egentlig fortiden vår, fremtiden? Og ikke bare din egen fortid, men familiens fortid påvirker også din fremtid. Altså et svært godt utgangspunkt. 
Litt spennende er det også, utviklingen i historien. Det dukker opp skikkelser hovedpersonen ikke visste fantes; personer som holder nøkkelen til hans behov for å vite hva som egentlig skjedde med foreldrene hans. 

Og så til slutten:

 ADVARSEL: *SPOILER*

Helt avslutningsvis blir plutselig hovedpersonens elskede og moren til hans barn subjektet i historien. Her blir det platt og svært uorginalt: Hennes handlinger (da hun «ga» bort barnet sitt til faren av barnet, altså hovedpersonen, og så nektet å være sammen med ham) skal forklares gjennom hennes historie. Da kommer det spekulative og uorginale: Selvfølgelig hadde hun blitt seksuelt misbrukt som barn, utviklet en mental venn som hjalp henne gjennom det, men hun ble merket for livet. Bla, bla, bla. Det ble rett og slett for dumt.
Jeg synes overgangen til kvinnen som subjekt var unødvendig, og historien hennes var så uorginal som det kan få blitt. Boken hadde hatt fordel av å holde seg til hovedpersonen som subjekt, og heller latt historien gå litt videre i forståelsen av kvinnens handlinger.

Når det er sagt, en bok det er vel verd å lese, og kanskje andre vil oppleve de siste kapitlene annerledes enn meg.

Read Full Post »

Hvis Holmenkollen er Oslos turistmål nr. 1, er Korketrekker’n er garantert Oslos akebakke nr. 1. Her er en liten historielekse til dere oslofolk som er innflyttere (og til dere andre også da): Korken er deler av bobbanen som ble bygget til OL i Oslo i 1952. Man tar linje 1 med T-banen til Frognerseteren, setter seg på kjelka og kjører nedover. Langt. Og morsomt. Så stopper man på Midtstuen, og slenger seg på banen igjen opp til Frognerseteren og gjentar. I det uendelige. Dødsgøy. Morsomt for barn – og voksne!

Amalie, Adine og Marthine venter på bussen. Dette var første runde, og humøret var enda passe.

Så da jeg var «barnevakt» for niesene forrige helg, tok jeg med dem og kråka til Korken. Vi hadde kledd oss varmt og godt, lånt kjelke av naboen, dyttet pølser på termosen og en 4-pak med Kvikk Lunch i sekken, fått unger og kjelker i bilen og parkerte på Frognerseteren. Da var det bare å hive seg på kjelken.

Første tur var super. Supert føre, akkurat passe med folk. Adine syntes også det var morsomt, og ropte «Fortere, mamma! Fortere!», og jeg? Jeg var dødsfornøyd. Alt vel.

Fremme ved Midtstuen kom T-banen, vi var litt frosne og da er det deilig å komme inn. «Dørene lukkes.» Flott. Sette seg ned. «Neste stasjon er siste stopp. Det er satt opp buss for bane opp til Frognerseteren.» Ikke så flott. Tar med litt sur 3-åring og snille nieser. Bare å følge toget med folk til busstasjonen.

Bussene kom og gikk. Måtte vente 15 minutter før vi klarte å skvise oss inn. Greit nok. Heldigvis gikk bussen direkte opp til Frognerseteren, og ikke via melkeruta. Vi måtte jo ta en tur til i Korken, selv om treåringen allerede hadde satt seg litt på bakbeina. Med en vaffel i forbifarten akte vi nedover igjen.

«Fortere, Mamma, fortere!» ble erstattet med «Neeeei, jeg vil av mamma, neeeei», og jeg følte meg som mother-of-the-year igjen. Men ned måtte vi jo, for Malla og Marthinsen hadde forsvunnet nedover for lengst.

Og endelig nede, var det bare å gjenta suksessen med t-banen en stasjon og så gå til bussholdeplassen. Og etter at TO busser hadde gått var det dette situasjonen:
Så da kan du vel gjette hvor lenge vi måtte vente. Sabla lenge, skal jeg si deg, nøyaktig 1 time og 10 minutter. Kvikklunchen var spist opp ved forrige runde, de varme pølsene var i bilen, og 3-åringen var dypfryst og hulket. Jeg er stort sett en hengiven tilhenger av kollektivtrafikk, men hva i all verden tenkte Ruter på da de erstattet en HEL t-bane med to stakkarslige busser? På en lørdag i Korken, med en million folk, masse ski og to tonn kjelker. Jeg vet det ikke er riktig å banne foran ungene, men denne gangen skulle man tro jeg var nordlending X2. MAKAN!

Så den flotte turen i Korken ble avsluttet med en times unødvendig venting på bussen i 12 minus. Da den endelig kom, havnet jeg og Adine i en buss, mens Amalie og Marthine måtte ta neste buss. Det var melkeruta denne gangen og jeg ble sittende på gulvet ved bussjåføren med en utmattet og sovende Adine på fanget. Fullstappet buss.

Ruter, skjerp dere! I helgene bør dere kunne spandere en buss eller fem til på denne strekningen,  med så mye folk (inkludert turister), unger og kjelker. Skam dere.

Pølsene ble fortært i bilen hjem, med varmeanlegget i bilen på fullt. Marthine og Amalie håndterte hele greia med glans, det skal sies. Jeg havnet i badekaret da jeg kom hjem, forfrossen og og fikk tid til litt soul searching om det egentlig var riktig å dra en treåring med på dette. Men det ser ikke ut som Adine har fått varige men…

Korken er en fantastisk opplevelse, men så lenge det er buss for bane på strekningen Besserud-Frognerseteren, anbefaler jeg alle å vente til neste år når t-banen fungerer igjen.

PS! Hadde planer om noen kjelkeactionbilder, men jeg skjønte fort at med en treåring så var det ganske vanskelig å få til.

Read Full Post »

Ulv i fåreklær

Det er hektisk for tiden, ikke minst med kråka som synes det er fortreffelig å våkne til stadighet om natten. Er på et eksistensminimum når det gjelder søvn, men blir stadig overrasket over hvor lite søvn jeg faktisk klarer å leve med. For en stund.

Blogging er ikke prioritert arbeide for tiden, men et lite blogginnlegg med dette strøkne bildet tatt av Elise.

Virkelig et blinkskudd! Så ikke la deg lure av manglende blogginnlegg, Imax har det fortsatt bra, og selv med hvite krøller er han litt ulv også.

Read Full Post »