Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2010

Syklubbvenninne Stina har startet en ny blogg, Oppskjørta! , der hun presenterer nydelige hjemmesydde skjørt som hun selger. Vil tippe at bloggen hennes også etter hvert vil inneholde mer enn bare det hun selger, for hun har allerede en blogg der hun skriver og presenterer håndarbeidet sitt.
Stina er en kreativ sjel, hun er en kløpper med heklenålen og grundig flink med symaskinen. F.eks. lagde hun denne luen til Omre, som jeg bare elsket (og som jeg tror jeg vil bestille en større størrelse av til neste vinter). 
Følg bloggen hennes, og kjenner du en liten snuppe, er det bare å kjøpe skjørt. Jeg har kjøpt dette til Adine:

Read Full Post »

Google er en fantastisk oppfinnelse, til og med et verb har det blitt av det. Jeg bruker den daglig, men merker at jeg bruker det litt mindre nå som jeg har disse snasne sosiale mediene som gir meg infoen jeg er på leting etter.

Men google er fortsatt en av de mest brukte nettsidene, og er du i jobbsøkemodus er det bare å regne med at du blir googlet opp og ned i mente. Men har du googlet deg selv i det siste? Det er nemlig interessant (forutsatt at du gjør noe som helst på nettet da). Med jevne mellomrom googler jeg meg selv, for å se hvordan listen «min» ser ut. Der drøsser det inn med oppslag, ikke overraskende siden jeg jobber som pressekontakt. Her er en kort oppsummering av min googling av meg selv:

Selvsagt masse jobbgreier. Masse fra Meny, men allerede nå også en del fra NPE.

Dette er oppslaget om hvor fantastisk flott og romslig det var å bo i Byhagen på Grønland. Jeg kontaktet Aftenposten etter at de hadde hatt fjaksen innlegg på et borettslag på Manglerud der alt mulig var forbudt.

Dette oppslaget har jeg blogget om før; da Lillebror fikk stedsnavnet Omre til fornavn.

Link til hovedoppgaven min finner jeg på universitetet.

Denne er jo morsom (bildet ble også brukt av VG her i vinter), det er 8 år siden, da jeg var suuuuperorginal som hadde CV på nettet. Så orginal at man kunne skrive et oppslag om det! 
Navnet mitt kommer også opp på et faktaark for Meny, som jeg ikke finner via nettsidene, men altså når du søker på meg. Kanskje noen på Meny bør fjerne den?
Og så har visst mammaen min postet et bilde av meg og mine barn som jeg ikke ante noe om at hun hadde postet!

Navnet mitt kommer opp på et opprop mot handel av kvinner også.

Navnet mitt kommer oftest opp på kommentarer på blogger, twittermeldinger og i forbindelse med venner på Facebook som har meg som venn. Også skattelistene da, mamma mia, de dukker opp over alt. Skulle tro jeg jobbet i Skatteetaten eller var millionær? Men det er jeg altså dessverre ikke.
Ellers dukker jeg opp på lister over innsigelser på bygging av smoltannlegg i Ballangen kommune, og som aksjeeier av Castberg Consulting (min fars firma). Også en morsom sak fra da jeg vant en jule-edamer i bransjebladet Handelsbladet FK da jeg jobbet i Meny. Den hadde jeg helt glemt!
Og så kan man jo lure på om jeg fant noe negativt. Det jeg misliker mest er de åpne søkerlistene for stillinger jeg har søkt på for 8 år siden. Kan det være nødvendig at de fremdeles ligger på nettet? De forfølger meg nærmest. Men når det er sagt, det betyr vel strengt tatt ikke så mye for så veldig mange andre enn meg.

På tide å google deg selv igjen? Det kan jo være du får noen overraskelser slik jeg fikk!

Read Full Post »

Jeg må bare innrømme det, jeg hadde forhåndsdømt denne boken. Jeg så frem til å slite meg gjennom 100-150 sider, kaste den fra meg og så ved alle passende anledninger okke og aue meg over hvor over-hypa, pinlig utleverende og utilgjengelig den var. Et dårlig utgangspunkt for å sette i gang med en bok altså.
Men det er bare å innrømme det: Denne boken er jævla bra, for å si det helt nordnorsk. Og det er ingen tilfeldighet at jeg har uthevet det flotte adjektivet. For nå skjønner jeg virkelig hvorfor den har fått så mye oppmerksomhet. Det er fordi den rett og slett er verd hver eneste bokstav av positive omtale. Orginaliteten, formen osv. får noen proffe litteraturkjennere mener noe om, jeg derimot kan mene noe om hva den har gitt meg.
Alle som har lest en flik av aviser, sett et sekund nyheter eller surfet et minutt på nettet har fått meg seg noe om denne boken. Men la meg likevel si noen ord om det. Den er en selvbiografisk beskrivelse av Karl Oves Knausgård liv. Litt nå, mye da, og mye rundt forholdet til faren. Faren var jo ikke mye til far, det er det liten tvil om, og sporene det setter er tydelige. Det er beskrivelser av hverdag, mye om å være ungdom, og en del om det å miste en far som aldri egentlig var mye til far. Det er om Knausgårds forhold til de rundt seg; broren sin, besteforeldre, mor, kjæreste. Og noen svært undeholdende historier om da han intervjuet forfattere i studietiden, jeg lo meg skakk.

Jeg fryktet at denne boken skulle bli pinlig utleverende, ala Se og Hør. Men heldigvis, det slapp man. Det som slår meg er faktisk at denne boken er svært allmenngyldig i det den beskriver, selv om noen av historiene om faren er absurde og fjerne, og at boken er totalt personlig. Gjenkjennelsen er stor, det er beskrivelser vi alle kan kjenne oss igjen i, fra ungdomsfester til relasjoner til familien. Og det som gjør boken så bra er selvsagt beskrivelsene hans, som ikke er ekstravagante og overdådige, men billedlige; du er der han er. Han er en ordkunstner.

Og det utleverende? Jeg synes ikke han er så fryktelig slem mot dem han beskriver, heller ikke mot faren. Han beskriver situasjoner ganske nøkternt, og det kommer tydelig frem at faren ikke var drømmepappaen akkurat, men beskrivelsene er ikke nedlatende, men preget av at det er Knausgårds perspektiv. Hvis det er noen som får gjennomgå, så er jo det Knausgård selv. For han er ikke nådig i sin vurdering av seg selv, her er det ikke et påpyntet glansbilde, det fremstår ærlig og oppriktig. Og makan til selvinnsikt, wow, det er noe å lære av.

Jeg avslutter med denne setningen fra boken, for å gi deg et hint om hvordan han skriver:

Og døden, som jeg alltid betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet.

Ja, og helt til slutt: Jeg er snart på vei til en bokhandel for å kjøpe nummer to (må bare lese denne Salvadorena fra boksirkelen først).

Read Full Post »

I’m lovin bloglovin

Jeg følger en del blogger, og de har jeg stort sett fulgt opp gjennom å ha en bloggliste på denne bloggen (som du ser i høyre spalte). Det var i gamle dager, før jeg oppdaget

Dette er en fantastisk nettside der du kan legge inn alle bloggene du følger, og så kommer de siste oppslagene på rekke og rad, som her:

Det er lett å legge til og fjerne blogger, og oppslagene kommer etter som innleggene er skrevet. Så er det en blogg som har flere innlegg, kommer det tydelig opp. Det er også lett å markere innleggene når du har lest dem, sånn at du vet hva du har lest. Dette er en genial måte å lese innlegg på når du, som meg, kanskje etter hvert følger maaange blogger.
Det er sikkert andre nettsider som tilbyr det samme, men min bloggleserhverdag har blitt mye enklere etter at jeg fant min venn Bloglovin’.

Read Full Post »

Filmpåske

Vi har hatt hjemmepåske i år, og hatt det deilig og avslappende. Og kveldene har vi sett film, vi har til og med vært på kino. Så da blir det noen filmanmeldelser igjen:

2012

Jeg er en sucker for gode actionfilmer, og må innrømme at jeg digger regissør Roland Emmerichs to foregående dommedagsfilmer: Independence Day og Day after Tomorrow. Så du vet jo hva du får når du ser denne; renspikka action og god underholdning.

Filmen er absolutt underholdende, men ikke så bra som de to foregående. Elsker jo John Cusack, han har jo et litt nonchalant vesen som gjør seg godt i en film som dette. Men det ble rett og slett litt mye med 2 1/2 time med disaster. Cusack sa det godt i ekstramaterialet: Det dreier seg jo om hvor mange forskjellige kjøretøy jeg kan bruke for å komme meg unna (limousin, bil, bobil, småfly, lastefly, luksusbil, båt…). Toppen av kaka var vel da han også skulle leke litt Kurt Russel i  Poseidon, med dypdykk og holde pusten i sjuhundreogørten minutter. Jada, utrolig hva de kan disse amerikanerne.

Men så er det jo sånn da, med denne typen filmer. Man må le litt, engasjere seg litt, og la seg rive med. Underholdningsverdien er stor, så skal du ha en lett film en fredagskveld, ta denne. En firer.

Skyggen (The Ghost writer)
Vi har til og med kommet oss på kino denne påsken, og valget falt på Skyggen av Roman Polanski. Visste ikke så mye om den, men har tidligere likt noen av Polanskis filmer som Rosmary’s Baby og Bitter Moon. Må innrømme at jeg ikke er veldig glad i europeisk film, men han er virkelig god.

Denne filmen var veldig spennende. Ikke en thriller akkurat, men en god, gammeldags «spenningsfilm», som jeg så den omtalt. For det er spennende. Det er noe veldig «ibsensk» over det hele: Få roller, kort tidsrom, tett handling. Fantastiske Ewan MacGregor fornekter seg ikke denne gangen heller, han bærer hovedrollen godt. Pierce Brosnan har fått god omtale for sin tolkning av birollen, men han må sees seg slått av den mindre kjente Olivia Williams, som spiller hans kone. Hun er knakende god. Nok en gang viser Polanski at han har sans for sterke kvinneskikkelser.

Underveis i filmen tenkte jeg: Jeg koser meg! En herlig filmopplevelse! En god, gammeldags, spennende underholdningsfilm. En femmer. Se den!

The Hurt Locker

Dette er filmen kritikerne elsker å elske og som Irak-veteraner elsker å hate. Postet melding på Facebook om at jeg digget denne filmen, og fikk raskt meldinger fra mine amerikanske venner (som er army-brats og selv i militæret) om at denne er dust og upresis. Visstnok ikke helt troverdig osv. Frankly, my dear, I don’t give a damn. For denne filmen er SINNSYKT bra.

Dag Tore hadde vært en tur innom Platekompaniet på tirsdag, og kom hjem med en bunke med filmer. Jeg må si jeg ikke var så sikker på at jeg ville se denne: Nok en krigsfilm, nok en Oscarvinner. Oscarvinnere kan være bra, men også ofte overvurderte (søtsuppa Den engelske pasienten er et godt eksempel på dette). Vi hadde lagt ungene, stekt biff og rigget oss til med rødvin og fått igang spilleren. Jeg mer interessert i biffen enn filmen. Tre minutter inn i filmen slutter jeg å spise. Glemmer biff og rødvin. Pulsen stopper. Eller neida, pulsen stiger. Spenning. Kribling i magen. Herregud, skal han klare å stoppe bomben i tide? Grusomt spennende! Sinnsykt. Og det var de første 5 minuttene. Slik det skal bare fortsette.

Hovedrolleinnehaver Jeremy Renner gjør en fabelaktig jobb.

Historien er interessant, rollefigurene gode, og skuespillerne like så. De er i trivelige Irak. Med selvmordsbombere, krig og elendighet. Når jobben din er å desarmere bomber, vel, da er man på rett sted. Du ser noen kjente fjes underveis, men ikke heng deg opp i dem, her er det ukjente skuespillere som drar filmen. Castingen er intet mindre enn fantastisk.

At spenningen bygges rundt det om hovedpersonen klarer å stoppe bomben i tide, er jo ikke ukjent i filmens verden. Det være seg Mel Gibson i Dødelig Våpen eller Ed Harris i The Abyss. Men her er det annerledes. Det er historien rundt, dramatikken mellom figurene og det (som i hvert fall oppleves som) den realistiske krigsvirkeligheten (mer enn man kan si om de to andre nevnte filmene kanskje…).

Vel, kort og godt: Dette er en sabla god film. Årets beste. Avatar må være årets beste kino-opplevelse, men denne, er verd hver eneste milligram av oscarstatuetten den fikk for årets beste film. Og hvis noen er der ute som har lyst å gjøre et eksperiment: Ha på pulsklokke og mål pulsen din underveis… En sekser + en sekser til.

Read Full Post »