Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2010

I Wien er det masse hunder. Vi så hunder over alt på gatene og i kollektivtrafikken. Det er tydelig at det har kommet frem et kompromiss mellom hundeeiere og de øvrige i samfunnet om at det er greit om du tar med hund på banen, bare den har munnkurv.
 
Skiltene er tydelige: Hund skal ha på seg munnkurv og være i bånd.
Den første hunden jeg så med munnkurv var en svær rottweiler, så jeg tenkte egentlig ikke mer over det enn at, tja, den er vel ikke helt god da. Men når jeg da senere så små, søte hunder med munnkurv, da stusset jeg litt. Men så skjønte jeg forklaringen. Munnkurv må på når man tar kollektivt. Greit nok det kanskje, selv om jeg må si at jeg synes det er litt rart når (som du ser på bildet under) en rolig, treig og snill labrador har munnkurv. For her hjemme er vel munnkurv synonymt med at det er en farlig hund!
 
Prøvde å ta et bilde av en hund med munnkurv, men den snudde seg (samtidig som jeg prøvde å være diskret, noe de som kjenner meg vet hvor umulig det er for meg).
Advertisements

Read Full Post »

Denne boken fikk jeg til bursdagen min av Jenny, som anbefalte den på det sterkeste. Og det skjønner jeg! For dette var av typen du ikke klarer å legge fra deg. Jeg leste i den så snart jeg fikk anledning, og fikk en kommentar fra naboen: Går du virkelig å leser? Jeg kunne ikke annet enn å si et pliktskyldigst nerde-ja, for jo, når bøkene er så bra som denne, er det bare å lese fra toget og hjem. Ellers er jo de 10 minuttene bortkastet også!
Bokkilden står det dette om boken: Et eldre ektepar blir funnet drept på en gård i Asker. Politisk journalist Kajsa Coren blir sendt til åstedet. Hun er egentlig opptatt med å avdekke en av velferdsstatens største skandaler etter krigen: omsorgssvikt og overgrep mot barn på barnehjem og spesialskoler. Kajsa begynner å forstå at det er en sammenheng mellom drapet og barnehjemsskandalen.
Det som gjør dette til en av de bedre krimmene er tematikken med barnehjemsbarn, som ligger til grunn for hele dramaet og krimgåten. Den kvinnelige journalisten som er personen som skal løse gåten, er passe normal, med frustrasjoner, tidsklemme og jobbmessige triumfer og nedturer. Det er tydelig at Teige beskriver et miljø hun kjenner, for meg som kommunikatør er jo det ekstra interessant også å lese litt om journalistenes hverdag.
Språket er lett og ledig, og boken er akkurat passe lang. Men så var det slutten da. Hmpf. Begynner helt ærlig å tro det er noe galt med meg, kanskje jeg rett og slett ikke vil at bøker skal slutte? For jeg likte ikke slutten. Jeg savnet at jeg-personen reflekterte litt over det som hadde skjedd, noe litt mer utfyllende enn vips, her var gjerningspersonen og da var gåten løst.
Men en veldig spennende krimbok, jeg løper og kjøper neste bok fra Teige også!

Read Full Post »

Dette spørsmålet får man jo alltid, kan du anbefale noen restauranter? Vel, vi spiste flere steder, noen dårlige, noen helt vanlige, og noen som ga mersmak. Her er tre tips:
I krysset ved Herrengasse-Strauchgasse (U3 Herrengasse), er det en litt staselig, hyggelig cafè som heter Cafè Central, med god mat og muligheter for en klassisk wiensk melange og en Sacher Torte-kopi. Cafèen var kanskje litt turistfelle-aktig, men den var stilfull, hadde god service og god mat. Taket var jo også fantastisk som du ser! Anbefales som en stopp på veien hvis man er i traktene rundt Schottentor.
Dette var et fantastisk sted, som lå i Josefstadt, ved Maria Treu Kirche. Vi satt ute på plassen foran denne kirken, så på livet, kjente på våren og så brudgommen trippe en halvtimes tid mens gjestene kom, og til slutt fikk vi også et glimt av bruden.
 Maten var god, atmosfæren fantastisk, det var da vi virkelig kjente at ferien tok tak i innvollene. Vidunderlig!
Hvordan huske navnet på restauranten? Ta mobilbilde!
Og så var vi på en flott italiensk restaurant, med fortreffelig mat, hyggelig atmosfære og hyggelig servering. Og supersentralt også! Rett ved Stephansplatz, adresse Dorotheergasse 3, fant iPhonen til Dag Tore en koselig restaurant som het Trattoria Santo Stefano. Ikke et eneste bilde ble tatt den kvelden (selv med to telefoner), vi var nemlig alt for opptatt av den gode maten, den deilige vinen og roen som dalte ned i oss fredag kveld. Sukk! Dit vil vi tilbake og anbefales på det sterkeste!

Read Full Post »

I 1977 fikk maleren Friedensreich Hundertwasser sitt gjennombrudd da borgermesteren i Wien spurte om han ville tegne en kommunal blokk. Borgermesteren må nok ha vært en svært forutseende mann, for blokken ble alt annent enn vanlig, og er i dag et av de mest besøkte turistattraksjonene i Wien! Og det selv om man bare kan se husene fra utsiden, for i blokka bor det jo folk.
Det er lett å komme dit, trikken går rett forbi og det er bare en hyggelig spasertur fra Prater.
Detaljene er mange og finurlige.
Og hvorfor ikke «hug a tree»? 
Masse mennesker rundt bygningen for å se på denne mildt sagt rare boligblokken.
Mye å se og peke på.
 Og joda, mannen var med, og vi digger jo selvportrett.

Read Full Post »

Denne boken droppet ned i postkassen min her en dag. Jeg er stadig medlem av bokklubben, men jeg må innrømme at jeg nå som oftest avbestiller, siden jeg er med i boksirkel og har hylla fulll av uleste bøker. Og for ikke å snakke om at jeg er på Knausgård-kjøret også. Men denne boken fanget altså min interesse, og den var vel verd å lese.
Slik beskrives boken på Bokkilden: Den unge, nigerianske flyktningen Little Bee har tilbrakt to år i et britisk asylmottak under forferdelige forhold. Da hun kommer ut, oppsøker hun den eneste engelske personen hun kjenner, enken Sarah. De møttes på en strand i Nigeria, hvor Sarah var på ferie med ektemannen Andrew. Nå konfronteres begge med den dagen de så døden i hvitøyet, den dagen som forandret livet deres fullstendig. Romanen handler om ei ung jentes ustoppelige vilje til å skape seg et nytt liv.
Forfatteren skriver lett og engasjerende, språket er godt og historien er spennende, du vil hele tiden lese mer. Problemstillingen er aktuell, hvordan er det egentlig å være flyktning og hvordan i all verden kan vi som bor i den vestlige verden forholde oss til virkeligheten asylsøkerne kommer fra? Det er personlige vinklinger, jeg-personen veksler mellom Little Bee og Sarah, og det funker bra. Den tydeliggjør hvor forskjellig livene er, og samtidig hvor like.
Og så var det bokens «men». Først og fremst den norske tittelen, for på engelsk heter boken The other hand. Little Bee er jo grei nok, men jeg mener oversetteren/forlaget kunne kommet opp med en bedre norsk tittel. Slett arbeid!
Og så var det slutten da. Enten er det jeg som har en personlig utfordring med å lese slutten på bøker, eller så er det mange forfattere som avslutter bøkene sine rett og slett fordi de er ferdige med å skrive. Hm.
En veldig leserverdig bok dette her, fordi den ikke er en murstein, fordi språket er lekende lett og fordi tematikken er aktuell og fortalt med et personlig perspektiv. Anbefales!

Read Full Post »

Det er helt utrolig. Min kjære mann, Dag Tore, greide å få meg med på denne filmen. Hva i all verden? Han måtte nærmest dra meg inn, jeg var like velvillig innstilt til filmen som et moderat interessert esel. For se på dette bildet. Dette er en «superhelt», dette er en «superhelt film» (og jeg hater anførselstegn også). Jeg har sett en hel drøss av dem; både Batman, Spiderman, Iron man synes jeg er god underholdning, selv om det er litt over-the-top for min del. Mannen har til og med greid å overtale meg til å se Fantastic four og Watchmen også. så jeg har sett min dose, for å si det sånn. Så når filmplakaten ser ut som en hjemmesnekra versjon av overnevnte filmer, vel da må jeg innrømme at motivasjonen ikke var stor. Motivasjonen min var kun en: Keeping my man happy!
Så setter filmen i gang. Voice-over. Yeeezus! Men etter to minutter glemmer jeg alle motforestillinger. For er det en ting denne filmen er, så er det underholdende til tusen.
Det begynner med Dave som er en helt vanlig tenåring, som har våte drømmer om læreren og lurer på hvorfor ingen har prøvd å være superhelt. God idè, jeg skal være superhelt!  Han bestiller en grønn og gul drakt, og er da plutselig en superhelt. Helt uten superkrefter. Hm. Det er jo et problem, selv med en positiv innstilling om å redde verden, så er jo ikke det nok for en superhelt.
Det er en lang vei til målet, og underveis finner han ut at det faktisk finnes superhelter der ute. Hit girl, en ung pike med lilla parykk og gønnere som en over-gjennomsnittlig drapsmaskin. Fryktelig, fryktelig festlig.
Nicholas Cage er også med, i en sinnsyk farsrolle.

Nå når jeg skriver dette skjønner jeg at det er helt umulig å beskrive denne filmen. For alle beskrivelsene reduserer filmen til det jeg trodde den var: Nemlig en kjedelig ungdomsfilm med billig humor og elendig skuespill. Den er alt annet enn dette.

Tenk deg American Pie. Ungdomsfilm. Morsom, men litt enkel. Tenk deg Kill Bill. Et råskinn av en dame som dreper for fote. Tenk deg Uma Thurman i Kill Bill som liten. Tenk deg masse tarantino’ske dialoger og kreative voldsscener, og American Pies sjarmerende ungdomsbetraktninger.
Dette må være en av årets største filmoverraskelser. En skikkelig underholdende film, med masse overraskelser, humor, glimt i øyet og god driv. Ikke et kjedelig øyeblikk. Dette er underholdning på sitt beste. Se den!

PS! Vet ikke om jeg gir den en 5’er eller en 6’er, men den ligger i det området.
PPS! Filmweb viser terningkast i avisenes anmeldelser.

Read Full Post »

17. mai hadde vi lite planer, men en tur til byen med påfølgende lunch hos mor og far på Grünerløkka ble det likevel. Her er et utdrag av vår dag i bilder:
Is må til! Dette er bare en av flere.
Klarte å få på meg bunaden i år også.
Luring med flagg.

Jeg og Adine ser litt på toget. Adine har den beste utsikten av alle!
 
Jeg og Dag Tore tar alltid selvportrett når vi er ute og reiser, og benyttet sjangsen til å ta et i Oslo også!
 
En unge i vogna (hun med det store rosa kaninhodet), og en på ryggen. Tror jeg må sy meg en bunads-meitai!

Litt tvangskos hos mormor!
Snuppeline var fornøyd med den rosa kjolen jeg kjøpte i Wien. Så slapp jeg å ha dårlig samvittighet for at hun ikke fikk bunad i år.

Det er alltid deilig å få av seg bunadsskoene og ta en liten lur i sofaen hos mamma og pappa!

Read Full Post »

Older Posts »