Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2011

Mary and Max

A tale of friendship between two unlikely pen pals: Mary, a lonely, eight-year-old girl living in the suburbs of Melbourne, and Max, a forty-four-year old, severely obese man living in New York, er IMDBs beskrivelse av denne filmen. Og det er omtrent det som står på coveret også. Og for å være ærlig, så trigget ikke deg meg spesielt mye. Men flere av kollegene mine anbefalte den utrolig sterkt, så da var det bare å hive seg på.

Og hvilken filmopplevelse! Jeg digger filmer jeg egentlig ikke vet så mye om på forhånd, for da har man ikke gjort seg opp en mening i forkant. Når filmen i tillegg er umåtelig bra, da er det pur lykke!

Denne filmen er animert, og det er en sort-hvitt feel til filmen, og farger blir brukt sparsomt, med stor effekt. Og for de som tror at animerte filmer er for barn, så tar de feil, dette er absolutt en voksenfilm (og jeg måtte selv overbevise mine barn om at dette var en voksenfilm, noe de motvillig aksepterte…). Historien er bisarr, og visstnok også sann, det gjør at man ikke henger seg opp i usannsynlighetene. Virkeligheten overgår en hver fantasi, som kjent.

Mary er en australsk jente som bor sammen med sine to, mildt sagt, spesielle foreldre. Livet er ikke så greit, hun har ikke så mange venner. Så river hun ut en flik av en amerikansk telefonbok og bestemmer seg for å sende et brev til navnet som står der, kanskje dette kan bli en venn? Det viser seg å være Max, en overvektig, sjokoladespisende psykisk syk mann med fantasivenner og en skrivemaskin. De begynner å veksle brev, mens livene deres foregår på hver sin side av verden. Brevene knytter dem sammen, selv om de lever svært forskjellige liv.

Dette er rett og slett en knakende god film! Det er triste skjebner, men det er fortalt på en fengende og humoristisk måte, du blir sugd inn og den gjør et uslettelig inntrykk. Du har ikke sjanse til å se hva som kommer rundt neste sving, denne filmen kommer til å overraske deg stort. Den er rett og slett så ekstremt orginal i sin historie og historiefortelling, det er umulig å beskrive. Animasjonen er fabelaktig gjort, på en kunstnerisk innbydende måte, der fargene, eller mangel på disse, fungerer perfekt.

Ååå, dette er en fabelaktig og fantastisk film. Sekserne henger ikke løst hos meg, men denne fortjener virkelig det. Og tusen takk til kollega Mette for å låne denne filmen til meg, filmer som dette vokser ikke på trær!

Read Full Post »

Jeg følger Elin Ørjasæter på twitter og Facebook. Hun er en kvinne med meningers mot, hun har mange saftige og gode artikler i E24 og er nå også en del av Luksusfellen. Jeg sjarmeres av hennes evne til å se ting fra en annen side enn den alle vi andre ser, og først og fremst er hun ikke redd for å si meningen sin. Så da hun skrev på Facebook at hun ville dele ut noen eksemplarer av sin nye bok, Det glade vanvidd, som vi hadde hørt henne twitre og facebook’e så mye om, så kastet jeg meg på. Og jammen meg fikk jeg ikke et eksemplar i posten etter hvert. Jeg blir glad av sånt! Og her er min mening om boken hennes:

Dette er en lettlest og fascinerende bok, som handler om nærsagt alt. Det blir som en sosiologisk reise gjennom ulike temaer, kastet sammen mellom to permer. Her er vi innom foreldreskapet og morskapet spesielt, skjønnhetsoperasjoner, sykefravær, diagnoser og kvinnekamp. Men først og fremst er dette morsomt å lese fordi det er så subjektivt. Noen ganger nikker jeg når jeg leser, fordi hun tør å si ting vi andre mener og aldri tør å si; som f.eks.at smellvakre feminister som klager på likestilling i Skandinavia burde skamme seg og se litt lenger enn sin egen nese.

Andre ganger er jeg komplett uenig, som når hun beskriver sin opplevelse av tidsklemma og kombinasjonen morsrolle og jobb, der hun mener at hun helt klart burde jobbet mindre, og at det er løsningen på det meste for mange. Jeg merker nå, når jeg prøver å utdype det poenget her, så ender jeg opp med å slette setninger, for jeg får det ikke til. Jeg er uenig med henne, samtidig så har hun så gode poenger! Argh!

Denne boken er ikke bare poengtert, men også ganske festlig. Som når hun beskriver at hun stilte opp på jobb med blåveiser rundt begge øynene etter en kosmetisk operasjon fordi hun var i fin form og ikke aksepterte legens tre ukers sykemelding for å skåne andre for hennes blåveisutseende. Og når hun løper inn til sjefen med sin egen nye (egendiagnostiserte?) diagnose bipolar, svarer sjefen bare, jada, jeg vet det, du er klin gæær’n, det er derfor jeg ansatte deg. 🙂

Ørjaseter byr på seg selv, og det fenger, selv i dette formatet. Det blir ikke for voldsomt, man kan jo fort tro at en utleverende bok om alt og ingen ting kan bli det. Morsom, underholdende og ettertenksom, og faktisk ganske mye samfunns- og samtidskritikk også. En fin suppe jeg kjenner meg godt igjen i!

Men det er selvsagt noe å pirke på. Det salige kaos som preger boken kan man bli litt sliten av. Leter du etter en rød tråd, får du bare glemme det. Da jeg parkerte den tanken, var det egentlig like greit, for da sluttet jeg å irritere og sluttet å lete, og jeg leste heller boken for det den var, lett underholdning.

Men en ting som var SKIKKELIG, og da mener jeg SKIIIIIIIKKKKKEEEEEEELIIIIIG irriterende, var sitater som var uthevet på hver eneste side. Det er en del bøker som har sånt, særlig i selvhjelpskategorien, men her er den helt på trynet. Den stykker opp lesningen, og er ekstremt slitsomt. Til å begynne med leste jeg dem, og tenkte hm, javel, dette var vel viktig. Men så, allerede etter ti sider ble jeg mer og mer irritert. Dette er jo fryktelig plagsomt! Det er som å lese en biblioteksbok (eller en skolebok andre har hatt før deg), der det er uthevinger og notater på siden. For det som kunne vært gullkorn, hvis man hadde gjort dette i beskjedent omfang gjennom boken, blir jo helt kvalmende. Hvorfor i all verden skal man f.eks. utheve setningen «men har noen av oss egentlig ringt?» (s. 39) Det gir jo rett og slett ingen mening. Det trekker ned. Boken ble betraktelig lettere å lese da jeg bestemte meg for å ignorere dem. En absolutt dårlig vurdering av redaktørene av boken, å gjennomføre dette stuntet på HVER eneste side som kun består av 30 linjer hver.

Men alt i alt er dette en morsom og lettlest bok, og vil du ha noen skråblikk på hva det måtte være, er dette boken for deg. Dropp å lese beskrivelsen bakpå, for den er sånn veldig markedsførings-kvinneblad-våsete «Kjøp denne boken, bak en kake og kos deg i kveld.» WHAT?!?! I Ørjasæters ånd hadde det nok vært mer passende: «Kjøp boken, ha den i vesken og les den på t-banen eller på venterommet.» 🙂

PS! Jeg likte likte kapittelet om kilder helt til slutt! For i stedet for å bare ramse opp, så sier hun litt rundt det. Til etterfølgelse!

Read Full Post »