Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2011

I dag er det akkurat et år siden mamma døde. Og for en stund tilbake fikk jeg en telefon fra en kompis av meg, som fortalte at faren hans hadde fått en kreftdiagnose. – Jeg ringer deg jeg, for du vet sikkert litt om det, sa han. Det var en lang samtale, og det virket som om han syntes det var nyttig å høre på mine innspill. Det ga meg en idè om et blogginnlegg. For dette berører så veldig, veldig mange. 1 av 3 er det vel som får kreft, og for hver som får kreft er det jo mange pårørende.

Hvis du er en av leserne mine som ikke kjenner min historie, så skal jeg gi en kort beskrivelse av mine erfaringer som pårørende til kreftsyke.

Sommeren 1999 fikk mamma påvist livmorkreft, en vanlig kreftform hos kvinner etter overgangsalderen. Utsiktene for overlevelse var gode. Mamma ble operert, livmoren ble fjernet, og mamma var frisk og fin et par uker etter på. Mamma var da 58 år gammel, jeg 25.

Samme høst fikk søsteren min påvist livmorhalskreft. Hun var da 31 år gammel. Hun ble operert i januar 2000, der de fjernet livmor og lymfeknuter. Hun hadde en tung tid etter operasjonen; der mamma var frisk og fin ganske raskt, hadde Yngvil månedsvis med med slitsomme dager. Hun kom seg utpå vårparten, men på sommeren ble det påvist en kul i magen, og hun begynte med strålebehandling. Den høsten begynte hun også på cellegift, som var vanskelig for henne. Hun var ekstremt syk etter behandlingene, mye kvalm og dårlig. Hun var syk i et år etter det, før hun fikk beskjed om at det ikke var noe mer å gjøre. Hun døde i februar 2001, noen måneder etter sin 33 års dag. Jeg var da 27 år gammel.
 

Jeg og Yngvil sammen med niese Marthine i 1999 eller 2000.

I 2007 fikk mamma påvist brystkreft gjennom en rutinemammografi. En brystbevarende operasjon ble gjort, og resultatet var bra. Hun var til jevnlige kontroller, og vinteren 2009 fikk hun vite at kreften hadde kommet tilbake. Hele brystet ble nå fjernet. Ingen spredning. Sommeren 2009 ble det påvist spredning, og hun begynte på cellegiftkur for å holde kreften i sjakk. I 2010 ble hun dårligere og dårligere. Mamma døde i oktober 2010, nær 70 år gammel, jeg 37.
 

Her er jeg og mamma og Omre på vei til Køben høsten 2008.

Så litt til hovedpoenget mitt: Hvordan er det å være pårørende? Jeg vil dele noen erfaringer og råd:

Vær tålmodig: Kreft er en waiting game. Det er prøver, resultater, behandlinger som det skal ventes på. Tid som går, nye prøver. En uke virker som 200 år. Usikkerheten er knusende. Min måte å overleve dette på er å ha en innstilling om at ingen av oss vet egentlig hva morgendagen bringer. Vi må leve i dag.

Del sorgen: Noe av det vanskeligste med å være pårørende er all sorgen. Sorgen over usikkerheten, over mulighetern for at noen du er glad i skal dø, sorgen over smerten en du er glad i må gjennomgå for å prøve å sloss mot kreften. Og hvis den du kjenner som har kreft, dør av kreften, får du ikke bare din egen sorg, men alle andres også. Det er helt umenneskelig. Skal jeg sørge mer over å miste en søster enn det mamma og pappa skal over å miste et barn? Hva med hennes mann og hans sorg, mormors sorg, broren min sin sorg, hennes bestevenninnens sorg? Mine venners sorg? For det er så usigelig trist, og det er tungt også å bære andres sorg i tillegg til sin egen. Men snakk om sorgen, del den. Husk at det ikke er mulig å gradere sorg, at ingens sorg er viktigere enn andres, at ingen er mer berettiget til å sørge enn andre. Del også sorgen din med den som er syk, vær ærlig. Samtidig er det viktig å ikke legge for mye på den syke; det er ikke den sykes oppgave å trøste de pårørende. Men vi kan trøste hverandre, og jeg tror ærlighet om frykten, sorgen, fremtiden osv også kan være støttende. Men det er en fin balanse, men å ikke snakke om det, er det dummeste man gjør.

Mirakelkurer: Det er mange forslag til hva man skal gjøre hvis man har fått dødsdommen (dvs. at legevitenskapen ikke har mer å bidra til helbredelse). Blåbærkurer, historier om folk som vant over kreften fordi  de hadde vilje til å overvinne kreften (en påstand som er temmelig nedlatende ovenfor de som ikke overlever…), spesialkurer andre steder i verden. Hver enkelt får selv velge hva man vil satse på og hva som er viktig å gjøre, men det er viktig at man som pårørende ikke kommer med gode forslag. Den kreftsyke vet alt dette her inn og ut, har lest og søkt og funnet ALT som kan leses om sykdommen (stort sett).  Jeg husker Yngvil sa at folk foreslo noe greier i Sverige, men at hun ikke trodde noe på det og ikke ville bruke sin dyrebare tid på det. Folk tok det som et tegn på at hun hadde gitt opp… Og det bringer meg over på neste punkt:

Ha takhøyde: Folk sier SINNSYKT mye rart når man er i en vanskelig situasjon. Sykdom og tidlige dødsfall er nesten umulig for folk å forholde seg til, og mange har heldigvis vært forskånet fra å oppleve det, så det er kanskje derfor. Jeg opplevde det spesielt da Yngvil døde, folk på min alder sa fryktelig mye rart. Godt voksne folk sa mye mer fornuftige og trøstende ting, de hadde vel erfart en motbakke eller to selv. Jeg sa nok mye rart selv, for hvordan skal man trøste folk når man ikke kan si «det går nok bra»? Jeg opplevde også at folk ikke sa noe som helst, og det er ganske provoserende når folk ikke snakker om den store elefanten i rommet. Men vær raus, folk vet ikke bedre. Og er du den som ikke vet hva du skal si, så si nettopp det: Dette er vanskelig, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Vær optimistisk! Nå har du pløyet deg gjennom min ikke-optimistiske historie om to kvinner som har dødd av kreft. Sannheten er at svært mange overlever kreften og har et godt liv etter på. Det er også mange som lever godt og mange år med kreften, ikke glem det! Og det er viktig å feire alle små seiere, selv om alle som har vært gjennom dette nå skjønner hvor skjørt livet er og hvor fort det kan snu.

Vær vanlig! Pleier du og faren din spille sjakk i stillhet, gjør du også det etter at han har fått påvist kreft. Har du pleid å slarve med venninnen din om idiotiske kjendiser, gjør det, også etter at hun har fått en kreftdiagnose. Livet må inneholde noe mer enn bare kreften, alt behøver ikke være dødsseriøst hele tiden. Det sliter ut alle parter.

Del gleder og sorger: Når du opplever at noen du er glad i får kreft, er det fort gjort å tenke at mine ting blir små i forhold. Men den som er kreftsyk vil jo det beste for deg! Så har du gode nyheter, så del dem, og er du lei deg fordi sjefen er dust og bikkja må avlives, del det. Det er ikke sånn at det er en gitt mengde med sorg og glede i verden, og at det ene nuller det andre ut.

Vær nær  – men gi space: Når noen er syke er det naturlig å intensivere tiden man bruker sammen, fordi den føles så knapp. Det er et riktig valg. Det er også et riktig valg å la den syke få opprettholde en viss grad av selvstendighet og privatliv også. Det går også an å snakke om det, hva synes den syke er greit? Det er ikke alltid så lett å si, jeg orker ikke besøk jeg, ikke fordi jeg er noe mer syk i dag, men fordi jeg har lyst til å være alene. Folk er forskjellige. Respekter grensene, og tilby hjelp og støtte på jevnlig basis. Sett grenser for deg selv også, noen ganger er det grenser for hva man kan få plass inn i sitt eget liv. Under mammas sykdom har jeg mistet en jobb, fått en ny, hatt to små barn og vært gjennom et samlivsbrudd. Noen ganger måtte jeg bare parkere den dårlige samvittigheten for at jeg ikke stilte opp nok. Og noen ganger kan man kompensere med tekstmeldinger og en telefon.

Ikke flipp ut på egen helse: Man kan bli overveldet av krefttrusselen når man ser hva den gjør med noen du er glad i. Man kjenner også på sin egen dødelighet, og kjenner vondter både her og der. For meg f.eks. så deler jeg 50% av genene mine med tre kvinner: Min mor, min søster og min datter. To av disse er døde av kreft. Er jeg redd for å få kreft? JA! Føler jeg meg mer sårbar selv om det er ingen ting som tilsier at det er genetisk betinget? JA! Det er greit å føle det sånn. Jeg gjør det jeg kan, jeg tar følger anbefalte screeningrutiner. Utover det GJØR JEG INGEN TING. Jeg bekymrer meg ikke. Det er ingen vits å bruke tiden i dag på å bekymre seg om morgendagen. Men jeg spiser brokkolien min med glede, prøver å være sånn passe sunn med mat og trening. Mest av alt prøver jeg å gjøre mest mulig ut av det jeg har i dag og glede meg over de små tingene. Og så støtter jeg kreftforeningen da (det kan du også gjøre!).

Dette ble en lang sak, men jeg håper den kan være litt hjelp for andre i samme situasjon. Kanskje den også kan være til hjelp for deg som ikke er pårørende selv, men kjenner noen som er det.

Og hvis du lurer på hvordan jeg har det nå? Det er ti år siden søsteren min døde og et år siden mamma døde. Jeg savner dem begge usannsynlig mye. Sorgen forsvinner aldri, men den blir lettere å leve med etter som tiden går. Jeg er også så utrolig glad for at jeg har hatt dem i livet mitt, og i respekt for deres forkortede liv, prøver jeg så godt jeg kan å gjøre det beste ut av hver dag. Og jeg feirer hver bursdag med glede og stolthet, fordi jeg vet det ikke er en selvfølge. Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det samme!

Advertisements

Read Full Post »

På seriekjøret

Jeg er på seriekjøret. Ser lite på tv for tiden, det går som regel i DVD-bokser med TV-serier. Og hvilken lykke det er å få en ny sesong av en favorittserie! Og mine er mange. Tenkte jeg skulle dele noen innspill her – nå kommer høsten og innetiden for fullt, så hvorfor ikke bytte ut kjedelige tv-kvelder med knallgode serier. Her er mine anbefalinger:

Entourage har jeg skrevet om før. Dette er en favorittserie. Det er humor, over-the-top situasjoner om en filmstjerne og hans entourage. Fantastisk bra humor, men du må tåle groviser og litt eventyrverden. Men treffer denne deg, kan du kose deg med fantastiske typene som hver for seg er fortreffelige, og sammen er dynamitt. Foreløpig har jeg sett 7 sesonger, sesong 8 vises i USA nå og film er på vei.

Breaking bad er noe så sinnsykt som en avdanket kjemilærer som får kreft, og må spe på lærerlønnen med litt attåtnæring. Bare at attåtnæringen er å utvikle meth (dop) sammen med en drop-out elev fra skolen. Og som du kanskje har fått med deg, dopmiljøet er ikke akkurat en syklubb.

 Her er det alvorlig drama, spennende action og fantastisk humor i en og samme pakke. Men er du sart, er ikke denne serien for deg. Men liker du uforutsigbar tv-serie på øverste hylle, se denne. Da blir du hekta. Og skuespillerprestasjonene er enestående.

 Californication er som navnet tilsier – dette handler mye om sex og humor – i California. David Duchovny er fabelaktig i hovedrollen som den sløve, sexavhengige forfatteren. Her er det damehistorier, intriger med kjæresten (ja, for det må han jo ha), vanskeligheter med tenåringsdatteren og usannsynlig mange morsomme situasjoner.

Dette er drama og komedie i ett. Litt mye drama innimellom, men alle de fantastiske kommentarene og usannsynlige situasjonen veier opp for de litt for amerikanske dramascenene som dukker opp innimellom.

Dexter er min favorittmassemorder. Litt av en fyr. Du kjenner sikkert skuespilleren som spiller hovedrollen som en litt spesiell homofil begravelsesagent fra Six feet under. Dette er en helt annen figur. Totalt.

Dette er historien om politieksperten som har massemord som hobby. Alltid ordentlig, ryddig og fornuftig – denne fyren dreper jo bare jordens avskum. Men han liker det. Samtidig som han er en hyggelig bror, en god kjæreste – og etter hvert en god far. Fantastiske kontraster.

Du ender opp med å heie på fyren. Selv om han er skrudd. Og dette er heller ikke en serie for de sarte – her er det blod og gørr og GIGAspenning hele tiden. Du blir hekta og sitter med hjertet i halsen til stadighet. For å være massemorder er risikobusiness, faren for å bli tatt er temmelig stor. Skummelt, spennende, groteskt og fantastisk godt drama. Se – hvis du tør.

Jeg er en sucker for gode kvinnelige hovedroller. Nurse Jackie er nettopp en sånn en. Hun er en fabelaktig sykepleier som mener at regler må tøyes litt for å få hverdagen på sykehuset til å gå opp. Hun redder liv. Stort sett. Har kontroll. Nesten. Så lenge hun får noen piller i seg i løpet av dagen, og hun klarer å balansere familielivet hjemme med jobb – og elsker.

Edie Falco ligner på ingen måte på sin tidligere rolle som Sopranos forsmådde hustru. Denne dama tar kontroll og prøver å holde på den. Men klarer det ikke alltid.

En serie med humor, intriger, drama og en god del sykehusaction utenom det vanlige (Grey’s go home!)

The good wife handler om kona til en politiker som blir tatt med buksa nede… En klassisk historie. Denne serien er todelt: Hver episode dreier seg om et rettsalsdrama, der hovedrollen er advokat. Samtidig er dette en historie om hvordan Alicia Florrick manøvrerer seg i landskapet med en utro mann som ber om tilgivelse, og alt dramaet rundt familien og i advokatfirmaet.

Serien er utrolig spennende, og dramaet mellom hovedrollene er priceless. Bør sees (men du bør nok like rettsalsdramaer sånn passe hvis du skal like denne). Nok en serie med sterke kvinner i hovedrollen. Kanskje du kjenner igjen dama fra ER? Jeg husker henne i hvert fall, usikkert om det er fordi hun endte opp med George Clooney…

Så til slutt Solsidan, som venninne Hedvig lånte meg. Dette er en svensk tv-serie om et par som flytter til forstaden for å få drømmelivet med hus og familie.

Altså drømmelivet. Med svigermor litt for nært, med skrudde naboer, med perfekte mødre og den litt for nærgående tidligere skolekameraten ingen egentlig likte. Og alt i mellom.

Dette er en hylende morsom serie for alle som føler seg stuck i A4-livet. Usannsynlig festlig. Tror faktisk den går på TV2 nå for tiden, men da på et obskurt tidspunkt onsdag kveld eller noe sånt. Uansett – dette er komedie på sitt beste, vel verd å se (og befriende fritt for glamorøse hollywood-fakter).

 

 

Sånn – da har du fått noen tips til høstkveldene. Og for guds skyld, ikke spør om når jeg har tid til å se dem. For det har jeg ikke. Men jeg ser dem uansett. For det er så sinnsykt morsomt og underholdende. Så får kjøkkenbenken være upolert og gullrekka får være i fred, men jeg prøver å unngå at ungene, bikkja og jobben går for lut og kaldt vann. 😛

Read Full Post »