Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2013

the-great-gatsby-2013Jeg hadde store forventninger da jeg ble invitert på førpremiere på The Great Gatsby. Jeg elsker mange av filmene til regissør Baz Luhrmann. Moulin Rouge har jeg sett ca 789 ganger, og Romeo og Juliet er også en fabelaktig film (men alt for trist til at jeg orker å se den så ofte…).

Og med en så stjernespekket casting med favoritten Leonardo di Caprio, vidunderlige Carey Mulligan (som jeg simpelthen elsket i den lavmælte filmen Never let me go som jeg har blogget om tidligere) og Tobey Maguire så var det jo bare å holde seg fast. Sleng på «kostymedrama» i beskrivelsen og jeg er umiddelbart hekta.

gatsby3

Så forventningene var høye etter denne mye omtalte spektakulære filmen satt til 20-tallet på Long Island. Det var bare å benke seg til, dessverre med 3D-briller (det må bli et annet blogginnlegg, for 3D-film som ikke er spesiallaget for formatet og ikke er actionfilm, er totalt bortkastet og bare plagsomt).

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Og så begynner vi:

Fortellerstemmen, Maguire, mørk og dyster, alkoholisert og sliten, åpner filmen med en monolog om «hvordan det hele startet». Det er åpenbart at ting har gått til helvete, og at vi nå skal få høre hele historien om veien dit. Hm, virker det kjent? Jammen meg, er det ikke sånn Moulin Rouge begynner også da? Jeg synes likhetstrekkene ble i overkant sterke, og jeg kjente at irritasjonen allerede da begynte å bygge seg opp.

Og vips, så går vi fra den triste, slitne fortelleren, til det vidunderlige lyse 20-tallet, med fest i gyllent måneskinn. Juhu. Og på vei dit skal du bli litt sjøsyk, Luhrmann elsker å fly deg i luften fra en location til en annen. Greit nok det altså, men igjen, det føles litt sånn «been there, done that». Samtidig skjønner jeg jo at regissører har sitt kustneriske uttrykk som er gjennomgående i alle filmene, akkkurat som andre kunstnere. Men ok, greit nok. (Og til info: 3D-brillene gjorde ikke denne sekvensen noe særlig mye bedre altså.)

Starten av filmen er litt rotete, det er vanskelig å finne ut helt hva som skjer, hvem som er hvem, og hvorfor i all verden de gjør som de gjør. Det blir tydeligere etter hvert selvsagt, men det hjelper ikke så mye, jeg kjeder meg faktisk litt!

gatsby

Men filmen tar seg opp, og jeg blir mer engasjert etter hvert. Alle rolleprestasjonene er fantastiske, og Mulligan er så fabelaktig subtil og vidunderlig nok en gang, at det er en drøm. Jeg elsker di Caprio, og han er som vanlig veldig god. Maguire også, og de andre birollene, gjør jobben bra som noen.

Og hvilke kostymer, woppa! Det er jo til å bli høy av! Flotte detaljer i bøttevis, og for hvert bilde som vises er det noe nytt. Håret, sminken, kjolene, skoene, dressene, maten, interiøret, bilene, det er nesten utrolig at de har fått det til. Mye av filmen er lagt til natten, og Luhrman får til måneskinnet og skyggene på en perfekt måte.

FL01_010.jpg

Luhrmann er best i klassen på en ting: Han har en utrolig tilnærming til bruk av musikk. Han tar kjente moderne låter og slenger dem inn i en helt ny innpakning. Og det er ingen som klarer som han å få Jay-Z og Amy Winehouse til å kle 20-talls drakt så godt som han. Det er en sann fornøyelse å prøve og henge med i «hvilken låt er dette igjen?», og han får all musikken til å passe perfekt inn i historien. Dette er ikke en musical som Moulin Rouge, men måten han bruker musikken på, også i denne filmen, er enestående.

Dette er et skikkelig godt håndtverk fra A til Å. Men jeg kjeder meg til tider. Plottet er litt langsomt, og det går tidlig opp for meg hvilken tragedie som skal skje, og det engasjerer meg egentlig ikke. Det blir forutsigbart og kjedelig, og når historien utfolder seg sitter jeg med en sånn «ja, ja»-følelse. Det engasjerer ikke så veldig.

Så for å være ærlig, skuffet denne filmen meg temmelig mye, jeg hadde ventet mer. Jeg skjønner at Luhrmann er fan av tragedier og elskere som ikke får hverandre, men at han så til de grader gjentar historien han forteller, oppbyggingen av den (med en til dels irriterende voice-over) og bruker de samme effektene på samme måte i denne filmen som i de tidligere, vel, da kjeder jeg meg. Da vil jeg heller se Moulin Rouge ennå en gang, den er 100 ganger bedre.

PS! Jeg har ikke lest boken The Great Gatsby, bare så det er sagt.

Read Full Post »