Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Bøker’ Category

Jeg følger Elin Ørjasæter på twitter og Facebook. Hun er en kvinne med meningers mot, hun har mange saftige og gode artikler i E24 og er nå også en del av Luksusfellen. Jeg sjarmeres av hennes evne til å se ting fra en annen side enn den alle vi andre ser, og først og fremst er hun ikke redd for å si meningen sin. Så da hun skrev på Facebook at hun ville dele ut noen eksemplarer av sin nye bok, Det glade vanvidd, som vi hadde hørt henne twitre og facebook’e så mye om, så kastet jeg meg på. Og jammen meg fikk jeg ikke et eksemplar i posten etter hvert. Jeg blir glad av sånt! Og her er min mening om boken hennes:

Dette er en lettlest og fascinerende bok, som handler om nærsagt alt. Det blir som en sosiologisk reise gjennom ulike temaer, kastet sammen mellom to permer. Her er vi innom foreldreskapet og morskapet spesielt, skjønnhetsoperasjoner, sykefravær, diagnoser og kvinnekamp. Men først og fremst er dette morsomt å lese fordi det er så subjektivt. Noen ganger nikker jeg når jeg leser, fordi hun tør å si ting vi andre mener og aldri tør å si; som f.eks.at smellvakre feminister som klager på likestilling i Skandinavia burde skamme seg og se litt lenger enn sin egen nese.

Andre ganger er jeg komplett uenig, som når hun beskriver sin opplevelse av tidsklemma og kombinasjonen morsrolle og jobb, der hun mener at hun helt klart burde jobbet mindre, og at det er løsningen på det meste for mange. Jeg merker nå, når jeg prøver å utdype det poenget her, så ender jeg opp med å slette setninger, for jeg får det ikke til. Jeg er uenig med henne, samtidig så har hun så gode poenger! Argh!

Denne boken er ikke bare poengtert, men også ganske festlig. Som når hun beskriver at hun stilte opp på jobb med blåveiser rundt begge øynene etter en kosmetisk operasjon fordi hun var i fin form og ikke aksepterte legens tre ukers sykemelding for å skåne andre for hennes blåveisutseende. Og når hun løper inn til sjefen med sin egen nye (egendiagnostiserte?) diagnose bipolar, svarer sjefen bare, jada, jeg vet det, du er klin gæær’n, det er derfor jeg ansatte deg. 🙂

Ørjaseter byr på seg selv, og det fenger, selv i dette formatet. Det blir ikke for voldsomt, man kan jo fort tro at en utleverende bok om alt og ingen ting kan bli det. Morsom, underholdende og ettertenksom, og faktisk ganske mye samfunns- og samtidskritikk også. En fin suppe jeg kjenner meg godt igjen i!

Men det er selvsagt noe å pirke på. Det salige kaos som preger boken kan man bli litt sliten av. Leter du etter en rød tråd, får du bare glemme det. Da jeg parkerte den tanken, var det egentlig like greit, for da sluttet jeg å irritere og sluttet å lete, og jeg leste heller boken for det den var, lett underholdning.

Men en ting som var SKIKKELIG, og da mener jeg SKIIIIIIIKKKKKEEEEEEELIIIIIG irriterende, var sitater som var uthevet på hver eneste side. Det er en del bøker som har sånt, særlig i selvhjelpskategorien, men her er den helt på trynet. Den stykker opp lesningen, og er ekstremt slitsomt. Til å begynne med leste jeg dem, og tenkte hm, javel, dette var vel viktig. Men så, allerede etter ti sider ble jeg mer og mer irritert. Dette er jo fryktelig plagsomt! Det er som å lese en biblioteksbok (eller en skolebok andre har hatt før deg), der det er uthevinger og notater på siden. For det som kunne vært gullkorn, hvis man hadde gjort dette i beskjedent omfang gjennom boken, blir jo helt kvalmende. Hvorfor i all verden skal man f.eks. utheve setningen «men har noen av oss egentlig ringt?» (s. 39) Det gir jo rett og slett ingen mening. Det trekker ned. Boken ble betraktelig lettere å lese da jeg bestemte meg for å ignorere dem. En absolutt dårlig vurdering av redaktørene av boken, å gjennomføre dette stuntet på HVER eneste side som kun består av 30 linjer hver.

Men alt i alt er dette en morsom og lettlest bok, og vil du ha noen skråblikk på hva det måtte være, er dette boken for deg. Dropp å lese beskrivelsen bakpå, for den er sånn veldig markedsførings-kvinneblad-våsete «Kjøp denne boken, bak en kake og kos deg i kveld.» WHAT?!?! I Ørjasæters ånd hadde det nok vært mer passende: «Kjøp boken, ha den i vesken og les den på t-banen eller på venterommet.» 🙂

PS! Jeg likte likte kapittelet om kilder helt til slutt! For i stedet for å bare ramse opp, så sier hun litt rundt det. Til etterfølgelse!

Advertisements

Read Full Post »

Jeg har vært på Knausgårdskjøret nå i vår, men faktisk har jeg ikke lest mer enn de to første bøkene. Tre’ern ligger på vent, og godgjør seg, til jeg har blitt ferdig med noen andre morsomme bøker jeg vil gjennom. Men da radiodokumentaren av og med Knausgårds eks dukket opp, måtte jeg jo sjekke den ut; ikke bare fordi det har blitt twittret opp og ned og i mente om dokumentaren, men dette er jo en mulighet til å få en annen side av Knausgårds prosjekt enn den han selv velger å beskrive.

Jeg er bare et vanlig menneske som har elska en mann som skreiv veldig høyt… Det er sterke, personlige og såre beskrivelser hun kommer med, Tonje Aursland, ekskona til Karl Ove Knausgård.

Denne radiodokumentaren tar for seg hvordan hun opplever at hennes forhold til Knausgård blir temaet for opptil flere bøker. Hun er ærlig, sår og modig, og hun beskriver opplevelsen akkurat slik du ville forestille deg den: Hun har mistet kontroll, hun er forbanna, trist, lei seg, opprørt og fortvilet. Det er så veldig, veldig forståelig, hennes opplevelse av det hele. Altså ingen store overraskelser, men likevel oppleves det viktig og riktig å høre hennes beskrivelse av situasjonen.

Hvem er så denne dama? Hun virker troverdig, som en vanlig kvinne som forteller om sin opplevelse å bli outet av eksen. Tenk gjennom det selv: Eksen din skriver bok om forholdet du hadde til ham/henne. Wow. Det er til å bli svett av. Jeg er i hvert fall glad for at mine ekser ikke er forfattere, da vet man jo aldri hva som vil komme frem eller hvordan det blir fremstilt. Man har umiddelbart sympati med henne, det faller helt naturlig.

Skal jeg peke på noe negativt med dokumentaren, så er det journalisten som stiller noen ledende spørsmål underveis, som f.eks. «har han utnyttet deg og andre for å få til dette prosjektet?» osv, men dette er jo klassiske journalistspørsmål, som alltid er ladede og ikke nøytrale. Men det gjør ikke så mye, spesielt ikke når du får vite at hun selv har vært i regissørstolen og ikke bare vært et intervjuobjekt.

Hør dokumentaren, for den gir en viktig  korreks til Knausgårds egoistiske prosjekt. Samtidig, må jeg innrømme, bidrar faktisk også dokumentaren til at jeg er motivert til å fortsette å lese serien, selv om jeg nå kanskje i større grad føler at jeg er med på å bidra til denne kjipe situasjonen hun opplever. For er ikke vi som lesere plutselig medskyldige i hennes negative opplevelse av publiseringen, når det er vi som betaler for boka og gleder oss til hver nye side med intime beskrivelser av Knausgårds, og hennes, liv? Jo, så absolutt, vil jeg si. Samtidig så synes jeg bøkene er så interessante og leseverdige at jeg kommer til å gjemme meg bak barneskolens mest brukte unnskyldning: Det var jo ikke bare meg…

Read Full Post »

Eat Pray Love

Mitt eksemplar av boken, sammen med to bokmerker Adine har tegnet til meg. Så skjønner du at jeg i hvert fall har LOVE i livet!

Dette var en bok jeg har hørt masse om, og da jeg oppdaget at filmen nå er klar, tenkte jeg at jeg må lese boken før filmen kommer. Vel, egentlig vet jeg at det egentlig er en dum ide, for har du lest boken, blir du alltid skuffet over filmen (bortsett fra Gudfaren da, filmen er ti tusen ganger bedre enn boken, trust me).  Jeg skrev forøvrig noe om bok vs. film etter at jeg hadde lest Barnepiken.

Anyway. Boken er fortært. Jeg kjøpte den billig i engelsk paperback, kjekt at den passer i vesken og deilig å lese litt engelsk igjen. Begynte å lese da jeg gikk fra jobb. For å si det sånn, jeg holdt på å gå på noen trær, for denne boken fengsler fra side en. Innen jeg kom til side 17 hadde jeg tårer i øynene. Nå skal det sies at jeg er emosjonell (og kanskje mer emosjonell enn vanlig for tiden), men det er ikke ofte jeg blir rørt av bøker så fort. Denne ble jeg altså det av, fordi den traff meg rett hjemme. Jeg kjente meg igjen.

Dette er en selvbiografisk bok om en kvinne i 30-årene som møter veggen, med en skilsmisse fra helvete og et påfølgende kjæresteforhold som fortærer henne innvendig. Så bestemmer hun seg for å reise et år: 4 måneder i Italia, 4 måneder i India og 4 måneder i Bali. Og vi får være med på reisen.

Dette er en fantastisk reiseskildring som er temmelig spesiell, samtidig som den toucher allmengyldige spørsmål som hvem er du, hvor skal du, og hva i huleste skal du bruke tiden og energien din til? Boken er skrevet med masse humor og selvironi, og den er lettlest og underholdende. Samtidig er den ettertenksom og er innom livets store spørsmål, uten å bli alt for filosofisk.

Dette var en knallbra bok, som jeg anbefaler alle å lese. Spesielt hvis du opplever eller har opplevd at du lurer på meningen med livet. Eller hvis du har det helt supert og bare vil ha en underholdende, ettertenksom og lettlest bok.

Siden jeg likte boken veldig, veldig godt, deler jeg like godt ut et eksemplar (en engelsk pocketutgave) til en av dere som kommenterer på denne posten. Jeg trekker ut en tilfeldig vinner etter hvert, så det er bare å slenge seg på og skriv en kommentar! (Dette er en bok som er lettlest, så jeg mener denne kan leses på engelsk av de fleste nordmenn som kan bittelitt mer engelsk enn Petter Solberg.) Og ja – denne boken kan også leses av menn.

Og filmen? Den kan du se trailern til her. Trailern ser ikke så verst ut faktisk, lover godt.

Read Full Post »

Oj, dette var en befriende pause fra Knausgårdkjøret, men dessverre var den like vanedannende. Så søvnen ble det så som så med. Jeg var stuptrøtt, men måtte lese bare bitte-litt til. Og så var det gått en time. Ikke lurt for søvndepriverte småbarnsmødre som må tidlig opp for å komme seg på jobb.

Boken er satt til sørstatene i 60-årene, og dreier seg, ikke overraskende, om sorte barnepiker og de hvite familiene de jobber for. Boken er bygget opp som jeg-historier, bare at jeg-personen varierer underveis i boken. Vi følger de svarte barnepikene og en hvit kvinne, som bytter på å være jeg-person fra kapittel til kapittel. Dette funker bra som fortellerteknikk, for det skaper variasjon i historien og driver den fremover.

Det er selvsagt ingen tilfeldighet at boken er satt til 60-tallet, med Martin Luther King, Rosa Parks og andre sorte som endelig gjør opprør og krever å være likeverdige medborgere. Konflikten som oppstår mellom dem som ønsker endring og de som motsetter seg det, blir en spennende drivkraft gjennom boken.

Boken er også skrevet med en personlig touch. Likte du The secret life of bees, er denne helt opp din gate. Jeg tenkte faktisk på at denne boken er en sånn bok som det blir film av. Det er bare det at jeg er av typen som liker bøkene veldig godt, men synes filmene blir flate,  kjedelige og alt for «jentete». For selv om filmene blir sånn, er ikke bøkene sånn. Synes jeg da. Denne boken anbefales på det varmeste. Men jobber du sammen med meg er det ingen vits å gå til innkjøp av den, for denne blir mitt valg til høstens boksirkel.

Read Full Post »

Denne kom i boksirkelen, og er visst en bestselgende roman. Dama har også gitt ut en eller to bøker tidligere som er populære, men jeg har ikke stiftet bekjentskap med damen før nå.
Det første jeg tenkte da jeg fikk boken, var jippi, dette ser litt sånn søramerikansk ut, og jeg elsker jo Allende og Marquez, så dette burde jo bli bra, tenkte jeg. Men bare for å ha sagt det, denne dama når ikke heeelt opp til disse to.
Boken er for så vidt spennende, den begynner svært dramatisk, du mister nesten pusten. Men så flater det ut. Og blir eeekstremt, tja, hva skal man kalle det, «ordntlig». Altså hovedpersonen er sååå ren og pur og snill og what not, at man blir rett og slett helt matt.
Samtidig må jeg innrømme at jeg leste hele boken, for det var jo driv fremover og jeg engasjerte meg i karakterene. Okei da, så var dama nesten nonne og var tro mot Gud og gud-hjelpe-meg  alle andre også, men det var jo litt interessant også. Men så toppet det seg. Mannen hun hadde elsket så lenge, da hun endelig fikk ham, døde han, men det var heeeelt greit det, for hun fant ut at hun var gravid ETTER at han døde, men da var jo alt bra igjen. Særlig sannsynlig. PTUI. Platte greier og nesten til å spy av.
Men altså, jeg har lest hele boken, og hadde lyst til å lese den, men ble rett og slett litt skuffet av hvor boken gikk og hvor den endte. Forøvrig er dette er en bestselger og jeg er sikker på at mange har helt andre meninger enn meg om dette!
PS! Beklager formateringen her, dette er et innlegg jeg begynte på før jeg overførte bloggen, og da har den visst fått med seg mye rar formatering. Sorry!

Read Full Post »

Denne boken fikk jeg til bursdagen min av Jenny, som anbefalte den på det sterkeste. Og det skjønner jeg! For dette var av typen du ikke klarer å legge fra deg. Jeg leste i den så snart jeg fikk anledning, og fikk en kommentar fra naboen: Går du virkelig å leser? Jeg kunne ikke annet enn å si et pliktskyldigst nerde-ja, for jo, når bøkene er så bra som denne, er det bare å lese fra toget og hjem. Ellers er jo de 10 minuttene bortkastet også!
Bokkilden står det dette om boken: Et eldre ektepar blir funnet drept på en gård i Asker. Politisk journalist Kajsa Coren blir sendt til åstedet. Hun er egentlig opptatt med å avdekke en av velferdsstatens største skandaler etter krigen: omsorgssvikt og overgrep mot barn på barnehjem og spesialskoler. Kajsa begynner å forstå at det er en sammenheng mellom drapet og barnehjemsskandalen.
Det som gjør dette til en av de bedre krimmene er tematikken med barnehjemsbarn, som ligger til grunn for hele dramaet og krimgåten. Den kvinnelige journalisten som er personen som skal løse gåten, er passe normal, med frustrasjoner, tidsklemme og jobbmessige triumfer og nedturer. Det er tydelig at Teige beskriver et miljø hun kjenner, for meg som kommunikatør er jo det ekstra interessant også å lese litt om journalistenes hverdag.
Språket er lett og ledig, og boken er akkurat passe lang. Men så var det slutten da. Hmpf. Begynner helt ærlig å tro det er noe galt med meg, kanskje jeg rett og slett ikke vil at bøker skal slutte? For jeg likte ikke slutten. Jeg savnet at jeg-personen reflekterte litt over det som hadde skjedd, noe litt mer utfyllende enn vips, her var gjerningspersonen og da var gåten løst.
Men en veldig spennende krimbok, jeg løper og kjøper neste bok fra Teige også!

Read Full Post »

Denne boken droppet ned i postkassen min her en dag. Jeg er stadig medlem av bokklubben, men jeg må innrømme at jeg nå som oftest avbestiller, siden jeg er med i boksirkel og har hylla fulll av uleste bøker. Og for ikke å snakke om at jeg er på Knausgård-kjøret også. Men denne boken fanget altså min interesse, og den var vel verd å lese.
Slik beskrives boken på Bokkilden: Den unge, nigerianske flyktningen Little Bee har tilbrakt to år i et britisk asylmottak under forferdelige forhold. Da hun kommer ut, oppsøker hun den eneste engelske personen hun kjenner, enken Sarah. De møttes på en strand i Nigeria, hvor Sarah var på ferie med ektemannen Andrew. Nå konfronteres begge med den dagen de så døden i hvitøyet, den dagen som forandret livet deres fullstendig. Romanen handler om ei ung jentes ustoppelige vilje til å skape seg et nytt liv.
Forfatteren skriver lett og engasjerende, språket er godt og historien er spennende, du vil hele tiden lese mer. Problemstillingen er aktuell, hvordan er det egentlig å være flyktning og hvordan i all verden kan vi som bor i den vestlige verden forholde oss til virkeligheten asylsøkerne kommer fra? Det er personlige vinklinger, jeg-personen veksler mellom Little Bee og Sarah, og det funker bra. Den tydeliggjør hvor forskjellig livene er, og samtidig hvor like.
Og så var det bokens «men». Først og fremst den norske tittelen, for på engelsk heter boken The other hand. Little Bee er jo grei nok, men jeg mener oversetteren/forlaget kunne kommet opp med en bedre norsk tittel. Slett arbeid!
Og så var det slutten da. Enten er det jeg som har en personlig utfordring med å lese slutten på bøker, eller så er det mange forfattere som avslutter bøkene sine rett og slett fordi de er ferdige med å skrive. Hm.
En veldig leserverdig bok dette her, fordi den ikke er en murstein, fordi språket er lekende lett og fordi tematikken er aktuell og fortalt med et personlig perspektiv. Anbefales!

Read Full Post »

Older Posts »