Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Drodlerier’ Category

I det siste har det vært mye snakk om de introverte vs. de ekstroverte. Aftenposten har omtalt i flere anledninger utfordringene introverte opplever i arbeidslivet og at samfunnet i dag krever at man er ekstrovert for å lykkes:

Alle ba meg om å være mer utadvendt 

Alle jakter på de utadvendte

Det har også vært en del delte artikler om introverte på Facebook, slik som denne:

How to interact with the introverted

Og ikke minst har denne boken, Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke, blitt en bestselger.

 

Ikke kategorier, men dimensjoner
I utgangspunktet misliker jeg sterkt å dele hele menneskeheten inn i to kategorier, det være seg i introvert-ekstrovert, maskulin-feminin, homofil-heterofil osv når man skal snakke om personlighet.

Disse personlighetstrekkene er ikke kategorier, men dimensjoner, der noen kan befinne seg i ytterpunktene og resten er fordelt utover dimensjonen. Noen er kanskje også midt på, og erfaringsvis finner man alltids folk som er “off the charts” på en eller annen måte.

Det er også viktig at dette er en personlighetsdimensjon man må se på i en sammenheng med andre personlighetstrekk og -dimensjoner, og at en dimensjon alene ikke beskriver en person fullt ut.

Alt dette kan personlighetsspesialister mye mer om, men siden vi er i den tabloide verden hiver jeg meg på og vil beskrive noen myter rundt det å være ekstrovert (og påberoper meg selvsagt ikke at ALLE ekstroverte personer skal passe inn her, men dette er min erfaring som livslang ekstremvariant av ekstrovert). Så her er noen myter om ekstroverte jeg vil komme til livs:

 

Myte 1: Ekstroverte får all sin energi fra andre mennesker
Ja, vi ekstroverte trives i andres selskap og får energi av å være sammen med andre. Men det kommer an på hvem de andre er. Det er ikke slik at du kan putte en ekstrovert inn i en hvilken som helst sosial setting og den ekstroverte får energi. Tvert i mot, i feil gruppe eller i samhandling med mennesker man ikke liker/kommer overens med, er det energitappende. Ekstroverte får energi av noen mennesker, og andre mennesker tapper dem for energi. Ojsann, det der kan visst passe introverte også. Ooops.

Myte 2: Ekstroverte trives ikke i eget selskap
Som sagt under myte 1: det er ikke slik at ekstroverte opplever all menneskelig samhandling som energigivende, og vi har også behov for vår personlige space og tid alene. Alenetid i alle mulige former gir også energi til ekstroverte, og uten egentid blir vi utslitte vi også.

Myte 3: Ekstroverte kan snakke med hvem som helst, selv gråstein. Og trives med det.
Vi ekstroverte har som regel høy sosial intelligens, og vi er flinke til å få kontakt med andre mennesker og få til gode møter og samtaler med andre. Det betyr ikke at vi alltid får energi av det. Så når du plasserer oss ved siden av den dødskjedelige, sjenerte, ekstrem-introverte fetteren din i bryllupet ditt, så kjeder vi vettet av oss og blir tappet for energi. Vi klarer kanskje å få til hakket mer sosial samhandling med fetteren enn en forsiktig introvert klarer, men det betyr ikke at vi trives med det. Tvert i mot: vi hater det.

Myte 4: Ekstroverte trives i alle typer sosiale settinger
Folk blir sjokkerte når jeg sier at jeg hater store mingle-fester og settinger der jeg blir presset inn i sosial samhandling med folk jeg ikke kjenner eller folk jeg ikke har noen kjente felles interesser med. Sånt unngår jeg gjerne, men ser du meg i en slik situasjon, tenker du sikkert at jeg håndterer den bra. Det kan godt være jeg gjør, men det betyr ikke at jeg får energi av det eller trives med det. Jeg foretrekker en middag med gode venner enn en fest med 50 folk jeg aldri har møtt før. Hm, høres jeg introvert ut?

Myte 5: Ekstroverte trives best med ekstroverte, akkurat som at introverte trives best med introverte
Ekstroverte kan få mye energi av å være sammen med andre ekstroverte, samtidig som man kan bli fullstendig utslitt av det. Jeg har mange nære relasjoner med både ekstroverte og introverte personer, og jeg trives godt i selskap med begge. Nettopp fordi ekstrovert-introvert dimensjonen ikke er det eneste som påvirker en god eller dårlig match. Det er mange andre ting som også spiller inn. Og påstanden om at ekstroverte stjeler energien til introverte, nekter jeg å akseptere, da ville jeg neppe hatt så mange gode venner som er introverte. La oss heller si at noen personer gir oss energi og andre tapper oss for energi, uavhengig av plassering på introvert-ekstrovert-dimensjonen.

Myte 6: Stille vann har dypest grunn
Min er erfaring er at noen mennesker har millioner av lag og nyanser, både på personlighet, intelligens og kunnskap. Andre har færre. Det er helt uavhengig av om personen er introvert eller ekstrovert. Selv om jeg deler mye og ikke er redd for å være personlig, så betyr ikke det at du kjenner alle sider ved meg. En ekstrovert person er ikke nødvendigvis en person som viser hele sin personlighet og erfaring. Ekstroverte kan også ha flere lag, akkurat som introverte, og det er sikkert en hel haug i begge kategorier som ikke er så dype i det hele tatt.

Myte 6: Ekstroverte snakker før de tenker, introverte tenker før de snakker
Jeg vil tippe de fleste, uavhengig av hvor de befinner seg på introvert-ekstrovertskalaen, har opplevd å tråkke i salaten og si ting som kanskje ikke var så lurt å si og som ikke var så gjennomtenkt. Og tro det eller ei, vi ekstroverte tenker også en hel del på hva vi kan si i gitte situasjoner. Nettopp fordi vi er sosialt anlagte tenker vi i mange tilfeller mye på hva vi skal si før vi sier det, fordi vi er opptatt av hvordan det blir mottatt.

Myte 7: Ekstroverte er dårlige til å lytte
Evnen til å lytte tror jeg er uavhengig av om man er ekstrovert eller introvert. Jeg er snakkesalig og sier i mange settinger mer enn de fleste, men jeg er faktisk ikke så verst til å lytte heller. Og det er ikke slik at introverte nødvendigvis er så gode lyttere; tvert i mot kan de i noen tilfeller være så opptatt av sitt eget perspektiv og hva som skjer i deres eget hode, at det du har delt ikke har blitt registrert. Så min påstand er at det er både gode og dårlige lyttere i alle kategorier, det handler jo også mye om felles interesser, kjemi osv om man får til en god kombinasjon av å dele/lytte.

Myte 8: Ekstroverte er selvgode, arrogante og får aldri nok av seg selv
Det er ikke slik at ekstroverte ikke kan reflektere over egen adferd eller personlighet, eller at det er en evne kun introverte besitter. Min påstand er at evnen til selvrefleksjon varierer sterkt i dimensjonen introvert-ekstrovert, og evnen varierer jo også fra sak til sak hos en person også. God selvfølelse og selvtillit er ingen selvfølge for ekstroverte, like lite som den er det for introverte. Selvgode, arrogante personer finnes nok i alle kategorier de også.

 

For snevert med bare introvert-ekstrovert-dimensjon
Dette var noen myter som jeg håper nyanserer bildet av ekstroverte noe, og egentlig er det jo i praksis slik at kategoriseringer av personlighet er like krevende som å fastslå folks intelligens. Folk kommer i alle varianter, og ensidig fokus på introvert-ekstrovert blir rett og slett for snevert for å beskrive personers personlighet. Jeg slår et slag for at vi må kunne ha rom for alle type personligheter og personlighetstrekk, at vi får prøve å unngå og sette folk i bås og la folk være den de er i alle sine nyanser.

Advertisements

Read Full Post »

I dag er det akkurat et år siden mamma døde. Og for en stund tilbake fikk jeg en telefon fra en kompis av meg, som fortalte at faren hans hadde fått en kreftdiagnose. – Jeg ringer deg jeg, for du vet sikkert litt om det, sa han. Det var en lang samtale, og det virket som om han syntes det var nyttig å høre på mine innspill. Det ga meg en idè om et blogginnlegg. For dette berører så veldig, veldig mange. 1 av 3 er det vel som får kreft, og for hver som får kreft er det jo mange pårørende.

Hvis du er en av leserne mine som ikke kjenner min historie, så skal jeg gi en kort beskrivelse av mine erfaringer som pårørende til kreftsyke.

Sommeren 1999 fikk mamma påvist livmorkreft, en vanlig kreftform hos kvinner etter overgangsalderen. Utsiktene for overlevelse var gode. Mamma ble operert, livmoren ble fjernet, og mamma var frisk og fin et par uker etter på. Mamma var da 58 år gammel, jeg 25.

Samme høst fikk søsteren min påvist livmorhalskreft. Hun var da 31 år gammel. Hun ble operert i januar 2000, der de fjernet livmor og lymfeknuter. Hun hadde en tung tid etter operasjonen; der mamma var frisk og fin ganske raskt, hadde Yngvil månedsvis med med slitsomme dager. Hun kom seg utpå vårparten, men på sommeren ble det påvist en kul i magen, og hun begynte med strålebehandling. Den høsten begynte hun også på cellegift, som var vanskelig for henne. Hun var ekstremt syk etter behandlingene, mye kvalm og dårlig. Hun var syk i et år etter det, før hun fikk beskjed om at det ikke var noe mer å gjøre. Hun døde i februar 2001, noen måneder etter sin 33 års dag. Jeg var da 27 år gammel.
 

Jeg og Yngvil sammen med niese Marthine i 1999 eller 2000.

I 2007 fikk mamma påvist brystkreft gjennom en rutinemammografi. En brystbevarende operasjon ble gjort, og resultatet var bra. Hun var til jevnlige kontroller, og vinteren 2009 fikk hun vite at kreften hadde kommet tilbake. Hele brystet ble nå fjernet. Ingen spredning. Sommeren 2009 ble det påvist spredning, og hun begynte på cellegiftkur for å holde kreften i sjakk. I 2010 ble hun dårligere og dårligere. Mamma døde i oktober 2010, nær 70 år gammel, jeg 37.
 

Her er jeg og mamma og Omre på vei til Køben høsten 2008.

Så litt til hovedpoenget mitt: Hvordan er det å være pårørende? Jeg vil dele noen erfaringer og råd:

Vær tålmodig: Kreft er en waiting game. Det er prøver, resultater, behandlinger som det skal ventes på. Tid som går, nye prøver. En uke virker som 200 år. Usikkerheten er knusende. Min måte å overleve dette på er å ha en innstilling om at ingen av oss vet egentlig hva morgendagen bringer. Vi må leve i dag.

Del sorgen: Noe av det vanskeligste med å være pårørende er all sorgen. Sorgen over usikkerheten, over mulighetern for at noen du er glad i skal dø, sorgen over smerten en du er glad i må gjennomgå for å prøve å sloss mot kreften. Og hvis den du kjenner som har kreft, dør av kreften, får du ikke bare din egen sorg, men alle andres også. Det er helt umenneskelig. Skal jeg sørge mer over å miste en søster enn det mamma og pappa skal over å miste et barn? Hva med hennes mann og hans sorg, mormors sorg, broren min sin sorg, hennes bestevenninnens sorg? Mine venners sorg? For det er så usigelig trist, og det er tungt også å bære andres sorg i tillegg til sin egen. Men snakk om sorgen, del den. Husk at det ikke er mulig å gradere sorg, at ingens sorg er viktigere enn andres, at ingen er mer berettiget til å sørge enn andre. Del også sorgen din med den som er syk, vær ærlig. Samtidig er det viktig å ikke legge for mye på den syke; det er ikke den sykes oppgave å trøste de pårørende. Men vi kan trøste hverandre, og jeg tror ærlighet om frykten, sorgen, fremtiden osv også kan være støttende. Men det er en fin balanse, men å ikke snakke om det, er det dummeste man gjør.

Mirakelkurer: Det er mange forslag til hva man skal gjøre hvis man har fått dødsdommen (dvs. at legevitenskapen ikke har mer å bidra til helbredelse). Blåbærkurer, historier om folk som vant over kreften fordi  de hadde vilje til å overvinne kreften (en påstand som er temmelig nedlatende ovenfor de som ikke overlever…), spesialkurer andre steder i verden. Hver enkelt får selv velge hva man vil satse på og hva som er viktig å gjøre, men det er viktig at man som pårørende ikke kommer med gode forslag. Den kreftsyke vet alt dette her inn og ut, har lest og søkt og funnet ALT som kan leses om sykdommen (stort sett).  Jeg husker Yngvil sa at folk foreslo noe greier i Sverige, men at hun ikke trodde noe på det og ikke ville bruke sin dyrebare tid på det. Folk tok det som et tegn på at hun hadde gitt opp… Og det bringer meg over på neste punkt:

Ha takhøyde: Folk sier SINNSYKT mye rart når man er i en vanskelig situasjon. Sykdom og tidlige dødsfall er nesten umulig for folk å forholde seg til, og mange har heldigvis vært forskånet fra å oppleve det, så det er kanskje derfor. Jeg opplevde det spesielt da Yngvil døde, folk på min alder sa fryktelig mye rart. Godt voksne folk sa mye mer fornuftige og trøstende ting, de hadde vel erfart en motbakke eller to selv. Jeg sa nok mye rart selv, for hvordan skal man trøste folk når man ikke kan si «det går nok bra»? Jeg opplevde også at folk ikke sa noe som helst, og det er ganske provoserende når folk ikke snakker om den store elefanten i rommet. Men vær raus, folk vet ikke bedre. Og er du den som ikke vet hva du skal si, så si nettopp det: Dette er vanskelig, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Vær optimistisk! Nå har du pløyet deg gjennom min ikke-optimistiske historie om to kvinner som har dødd av kreft. Sannheten er at svært mange overlever kreften og har et godt liv etter på. Det er også mange som lever godt og mange år med kreften, ikke glem det! Og det er viktig å feire alle små seiere, selv om alle som har vært gjennom dette nå skjønner hvor skjørt livet er og hvor fort det kan snu.

Vær vanlig! Pleier du og faren din spille sjakk i stillhet, gjør du også det etter at han har fått påvist kreft. Har du pleid å slarve med venninnen din om idiotiske kjendiser, gjør det, også etter at hun har fått en kreftdiagnose. Livet må inneholde noe mer enn bare kreften, alt behøver ikke være dødsseriøst hele tiden. Det sliter ut alle parter.

Del gleder og sorger: Når du opplever at noen du er glad i får kreft, er det fort gjort å tenke at mine ting blir små i forhold. Men den som er kreftsyk vil jo det beste for deg! Så har du gode nyheter, så del dem, og er du lei deg fordi sjefen er dust og bikkja må avlives, del det. Det er ikke sånn at det er en gitt mengde med sorg og glede i verden, og at det ene nuller det andre ut.

Vær nær  – men gi space: Når noen er syke er det naturlig å intensivere tiden man bruker sammen, fordi den føles så knapp. Det er et riktig valg. Det er også et riktig valg å la den syke få opprettholde en viss grad av selvstendighet og privatliv også. Det går også an å snakke om det, hva synes den syke er greit? Det er ikke alltid så lett å si, jeg orker ikke besøk jeg, ikke fordi jeg er noe mer syk i dag, men fordi jeg har lyst til å være alene. Folk er forskjellige. Respekter grensene, og tilby hjelp og støtte på jevnlig basis. Sett grenser for deg selv også, noen ganger er det grenser for hva man kan få plass inn i sitt eget liv. Under mammas sykdom har jeg mistet en jobb, fått en ny, hatt to små barn og vært gjennom et samlivsbrudd. Noen ganger måtte jeg bare parkere den dårlige samvittigheten for at jeg ikke stilte opp nok. Og noen ganger kan man kompensere med tekstmeldinger og en telefon.

Ikke flipp ut på egen helse: Man kan bli overveldet av krefttrusselen når man ser hva den gjør med noen du er glad i. Man kjenner også på sin egen dødelighet, og kjenner vondter både her og der. For meg f.eks. så deler jeg 50% av genene mine med tre kvinner: Min mor, min søster og min datter. To av disse er døde av kreft. Er jeg redd for å få kreft? JA! Føler jeg meg mer sårbar selv om det er ingen ting som tilsier at det er genetisk betinget? JA! Det er greit å føle det sånn. Jeg gjør det jeg kan, jeg tar følger anbefalte screeningrutiner. Utover det GJØR JEG INGEN TING. Jeg bekymrer meg ikke. Det er ingen vits å bruke tiden i dag på å bekymre seg om morgendagen. Men jeg spiser brokkolien min med glede, prøver å være sånn passe sunn med mat og trening. Mest av alt prøver jeg å gjøre mest mulig ut av det jeg har i dag og glede meg over de små tingene. Og så støtter jeg kreftforeningen da (det kan du også gjøre!).

Dette ble en lang sak, men jeg håper den kan være litt hjelp for andre i samme situasjon. Kanskje den også kan være til hjelp for deg som ikke er pårørende selv, men kjenner noen som er det.

Og hvis du lurer på hvordan jeg har det nå? Det er ti år siden søsteren min døde og et år siden mamma døde. Jeg savner dem begge usannsynlig mye. Sorgen forsvinner aldri, men den blir lettere å leve med etter som tiden går. Jeg er også så utrolig glad for at jeg har hatt dem i livet mitt, og i respekt for deres forkortede liv, prøver jeg så godt jeg kan å gjøre det beste ut av hver dag. Og jeg feirer hver bursdag med glede og stolthet, fordi jeg vet det ikke er en selvfølge. Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det samme!

Read Full Post »

Rause folk!

De siste ukene har jeg mottatt flere overraskelser fra venner og familie. Sånt kan man bare bli glad av!

Merete, også kjent som Monstermønster, tok med seg noen nøster av et fantastisk flott flerfarget garn fra Mammas enorme lager. For å strikke noe til MEG! Dvs. til mine små monstre. Ikke overraskende har Merete tryllet fram to lekre gensere som skal bli fine for Adine og Omre å ha i barnehagen når det blir kjøligere. Bilde med barna inni kommer sikkert etter hvert Merete! 🙂 Og tusen, tusen takk, jeg vet at mamma ville satt stor pris på å se hennes flotte garn bli tryllet frem til disse fine genserne av deg.

Denne fantastiske dørmatta fikk jeg av Monica. Hun så den, og bare VISSTE at den var noe for meg. Jeg kan ikke annet enn å smile hver gang jeg åpner døra! 🙂

 

Og så var det DVDene som jeg fikk. Storebror Wilhelm dukket opp med Entourage søndag for en uke siden, rykende fersk sesong 7 fra USAturen. Needless to say, så er alle 10 episodene ferdigsette, og med giga-cliffhanger er det forferdelig å måtte vente på 8ende og siste sesong. Tusen takk for lånet Wilhelm (og som du skjønner, har jeg allerede viderelånt den til andre Entourage-fans!) 🙂

I posten forrige uke kom det også en hyggelig hilsen fra min svenske venninne Hedvig. Solsidan, en svensk tv-serie jeg har hørt skal være bra. Den har jeg ikke begynt på enda, men når høststormene setter inn, blir nok denne en suksess. Gleder meg til å få sett den Hedvig (og du skal få den tilbake også, lover!).

Så som du skjønner, jeg er heldig som har gode venner og fin storebror som overrasker meg en gang i mellom. Tusen takk! 😀

 

 

 

Read Full Post »

For et par år siden kjøpte jeg en dagslyslampe til min mørketidsfryktende nordlendingsmann. Etter svært sterke anbefalinger fra bestevenninne Jenny, gikk jeg skeptisk til butikken og bladde opp lappene (og det var en del altså, de er ikke billige). Tenkte at den ikke gjør skade i det minste.

Hjemmekontor med dagslyslampen på.

Og makan! Vi er begge superfornøyde med kjøpet. Så fra høsten til langt uti mars står den på spisebordet, sånn at vi alltid har den på når vi spiser frokost (og middag for så vidt). Når jeg har hjemmekontor sitter jeg ved spisebordet, og det er utrolig deilig. Så deilig at jeg tror jeg må kjøpe meg en som jeg kan ha på jobben i tillegg. Det sies at du ikke bør ha den på når du spiser kveldsmat, for du da trenger du ikke gi kroppen signaler om at joda, det er morgen, hold deg våken!

Effekten er subtil, men merkbar. Effekten kommer gradvis, følelsen er ganske lik den du får av å vende ansiktet ditt i den første vårsolen og bare kjenner etter. Og hvis du ikke kjenner meg, jeg er en ultra-realist og holder meg unna alt som lukter alternativ behandling. Jeg var kjempeskeptisk, men er nå, som du ser, en overbevist evangelist.

Jeg kjøpte denne her, for jeg synes skrivebordsvarianten er mest praktisk, ettersom du da har den på som en vanlig skrivebordslampe og kan ha den på hele dagen. Den kan bestilles hos Sunkost, det var der jeg kjøpte den.

Så synes du, som oss, at høsten og vinteren er alt for tung og mørk, så invester disse tusenlappene i en sånn lampe. Da har du gjort en investering du har i mange, mange år fremover, som vil gjøre mørketiden din mye lysere.

Read Full Post »

Nyttårsforsetter

Januar er tid for nyttårsforsetter. Her er mine:
Jeg skal leve et sunnere liv, spise sunnere og trene mer. Jeg skal ikke spise godteri, kjeks, kaker eller noe annet usunt på hverdager. Jeg skal blogge tre ganger i uka. Jeg skal klippe Imax regelmessig og børste ham annenhver dag. Jeg skal pakke matpakker dagen før. Jeg skal alltid legge bort tøy med en gang, ikke la det ligge i trommelen i 2 dager før jeg heller det ut på sengen (og så på gulvet når jeg skal legge meg). Jeg skal legge frem tøy til neste dag før jeg legger meg.

Jeg skal aldri miste besinnelsen ovenfor ungene. Jeg skal alltid velge den pedagogiske måten å reagere på. Jeg skal ikke kjefte på Dag Tore, og jeg skal alltid prøve å forstå hans side av saken og innrømme at han også har rett (innimellom). Jeg skal høre på naboene og ikke sende ungene ut før klokken elleve i helgene. Jeg skal slutte å snakke hele tiden slik at andre slipper til. Jeg skal lytte mer. Jeg skal alltid høre på gode råd fra min mor. Jeg skal ikke baksnakke eller slarve.

Jeg skal fjerne sminke før jeg legger meg og rense huden hver kveld. Jeg skal rydde ut av oppvaskmaskinen med en gang den er ferdig. Jeg skal vaske alle dyner og puter minst to ganger i året. Jeg skal snu madrassen jevnlig. Jeg skal ikke kaste bort tiden på å surfe på nett, jeg skal bare lese ting som er faglig relevant og lærerikt. Jeg skal bare poste fornuftige meldinger på facebook og twitter.

Jeg skal lese klassikere og ikke kaste bort tiden på lettlest samtidslitteratur. Jeg skal lage alle julepresanger selv. Jeg skal heller kjøpe noen basisplagg av kvalitet fremfor mange klær som ikke holder mål. Jeg skal smøre inn føttene mine med krem hver kveld. Jeg skal vaske og polere bilen hver fjerde uke.

Jeg skal rydde på loftet og male ferdig vinduskarmene. Jeg skal stelle blomstene i hagen i sommer og luke bort alt ugress. Jeg skal lage middag fra bunnen av hver dag, og aldri ty til posemat og pizza. Jeg skal invitere venner og familie jevnlig på middag. Jeg skal bo i et ryddig hus og alltid rydde etter meg. Jeg skal bytte tannbørste hver måned. Jeg skal sortere alt søppel, ikke kjøre bil hvis jeg kan ta kollektivt. Jeg skal sørge for å få nok søvn hver natt.

Jeg skal gi mer til frivillige organisasjoner og tilby setet mitt på tbanen til andre. Jeg skal aldri mer misunne noen, jeg skal glede meg over det jeg har. Jeg skal ikke se på dårlig realityshow på TV, jeg skal bare se på TV når jeg har noe jeg skal se, jeg skal ikke zappe målløst rundt. Imax skal få minst 1 time tur hver dag, og det dobbelte i helgene.

Jepp, det tror jeg var det. Jo, en ting til: Jeg skal slutte å love ting jeg ikke klarer å holde. Ja, også slutte å ljuge da.

Dett var dett. Godt 2010!

Read Full Post »

Årets dings: Jeg er fristet til å si mobilen min, men faktisk må jeg si symaskinen min! Fikk en fantastisk flott Janome symaskin av Dag Tore til bursdagen min. Forskjellen mellom den og den gamle jeg arvet fra Yngvil er enorm (tror hun kjøpte den på slutten av 80-tallet). Dag Tore oppsummerte det greit en kveld jeg satt og sydde: Jøss, du vekker ikke ungene jo! For den er stillegående, og har selvsagt mange fancye funksjoner. Jeg har ikke mye tid til å sy, og er heller ikke spesielt flink til å sy, men når jeg syr sitter jeg med et smil om munnen. Og jeg kan ikke slutte å elske feste-tråden-knappen. Fabelaktig og fantastisk, sewing heaven! Takk kjære mann. *SMASK*

Årets opptur: Året begynte i kaos, men nå på slutten av året har mange ting falt på plass. Jeg har fått en spennende jobb som gir meg utfordringer, og jeg jobber i et trivelig miljø. Spennende fagfelt også – jeg lærer nye ting hver dag. En annen opptur er faktisk barnehagen: Den har gått fra å være middelmådig til super. I fjor var det mye rot, sykefravær og lite stabilitet, og jeg hørte mye negativt. Nå virker alt mye mer rolig, de ansatte virker fornøyde og ungene trives. Adine løper glad inn de fleste dager, og Omre nekter å bli med hjem.

Årets by: San Francisco.

Dag Tore skulle på jobbtur, og endelig, etter flerfoldige år og muligheter, fikk vi det endelig til. Jeg kom tuslende over mot slutten av hans konferanse, og vi hadde en lang-weekend i byen. En fantastisk by, New York go home! Masse spennende å se, fin atmosfære, svært hyggelige og serviceinstillte folk, kule gater, fantastisk shopping og spennende ”nabolag” bare en biltur unna. Jeg skal tilbake senere en gang, det er sikkert.

Årets nedtur: Det har vært litt for mange nedturer i 2009, men den aller, aller største er selvsagt at mamma har brystkreft med spredning. Det er tøffe tak med cellegift, men mamma har et godt valgspråk: Man må ta en dag av gangen. Så det gjør vi alle sammen; ingen av oss vet hva som lurer rundt neste sving. Læringen blir jo å ta de små gledene med seg, og ikke glemme at det er i dag man lever. Stå på mamma!

Årets fullførte: Byggesaken etter brannen i mai 2008 er ferdig! Juhu! Det tok 1 ½ år før ferdigattestene kom i posten nå rett før jul. Eierne er sikkert utrolig glade for å kunne flytte inn, men jeg er også umåtelig glad for at hele prosessen er ferdig. For den har tatt tid. Masse tid. Godt jeg hadde permisjon i 2008…

Årets innsats:

Det må bli svigerinne Siw. På strak arm sier hun ”Ja” når vi spør om hun kan ha ungene en uke mens vi er i SF. Og da mener jeg mine bråkete, tidligvåknende, ikke-nattesovende, slitsomme, krevende treåring og ettåring. Og ikke nok med det, hun tar en helg, en lørdag, en planleggingsdag i tillegg. Og ungene storkoser seg. Nå har dama til og med sagt ja til å ta ungene sånn at vi kan komme oss til Wien i april. Imponerende og helt umulig å takke nok for. Men jeg prøver meg. Tusen takk. Fantastisk innsats.

Årets happening: Filmquiz på jobben. 100 stykker til stede, filmquiz laget av meg og Dag Tore. Festlig. Enda festeligere da svarene ble gjennomgått, spesielt fordi jeg fremsto som superintelligent som visste alle svarene (he he). Fikk etablert meg som filmnerd med en gang i hvert fall (så kan folk leve i den falske troen på at jeg faktisk vet noe som helst om film). Har den liggende hvis noen andre vil prøve en gang!

Årets revitalisering: Facebook. Registrerte meg på Facebook våren 2006. Mye action til å begynne med, og så ble det stille. Men i 2009 tok det virkelig av. ”Alle” er på (med noen unntak), og det skjer mye mer der inne. VG har gått til annenvalget som startside om morgenen.

PS!
Nyttårsforsetter kommer i morgen. Følg med!

Read Full Post »

Ugly mugs

Mor og far har av en eller annen grunn bestemt seg for å rydde på loftet, og der dukket disse opp. Mamma har visstnok kjøpt dem en eller annen gang i England, til min fars store forferdelse. Jeg har et vagt minne av at de har stått på en eller annen hylle hjemme, men de har altså havnet på loftet da foreldrene mine flyttet til Grünerløkka for 15 år siden, og de har vært der siden.

Jeg reddet dem fra loppisboksen og den ene er i aktiv bruk på jobben, mens den andre pynter hylla på kontoret. Foreløpig har jeg ikke fått noen kommentarer fra kolleger, så kanskje disse ugly mugs ikke er så ugly likevel? Jeg trives i hvert fall godt med deres nærvær her på jobben. Tusen takk mamma!

Read Full Post »

Older Posts »