Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Familieliv’ Category

20120517-152701.jpg
Omre, Jacob og Adine er klare for 17.mai.

20120517-152806.jpg
Jacob får se på toget på pappas Mattias sin arm.

20120517-210443.jpg
Vi ser på toget på Karl Johans gate.

20120517-210519.jpg
Selvportrett av Hedvig og meg ved slottet. Dessverre kan du ikke se den forferdelige lua til Mette Marit.

20120517-210644.jpg
Adine har tatt bilde av meg og min kjære storebror Wilhelm.

20120517-210927.jpg
Adine har tatt bilde av meg og Mormor (97 år!).

20120517-211038.jpg
Pappa, eller bestefar i dette tilfellet, siden fotografen er Adine. Pappa stilte med deilig lunch!

20120517-211201.jpg
Amalie er ikke bare festpyntet med bunad, men med lekre negler også. Wow! Impressive!

20120517-211446.jpg
Tante Siw som lukter så godt.

20120517-211734.jpg
De vidunderlige bunadkledte barna mine og barna til broren min. ❤

Advertisements

Read Full Post »

I dag er det akkurat et år siden mamma døde. Og for en stund tilbake fikk jeg en telefon fra en kompis av meg, som fortalte at faren hans hadde fått en kreftdiagnose. – Jeg ringer deg jeg, for du vet sikkert litt om det, sa han. Det var en lang samtale, og det virket som om han syntes det var nyttig å høre på mine innspill. Det ga meg en idè om et blogginnlegg. For dette berører så veldig, veldig mange. 1 av 3 er det vel som får kreft, og for hver som får kreft er det jo mange pårørende.

Hvis du er en av leserne mine som ikke kjenner min historie, så skal jeg gi en kort beskrivelse av mine erfaringer som pårørende til kreftsyke.

Sommeren 1999 fikk mamma påvist livmorkreft, en vanlig kreftform hos kvinner etter overgangsalderen. Utsiktene for overlevelse var gode. Mamma ble operert, livmoren ble fjernet, og mamma var frisk og fin et par uker etter på. Mamma var da 58 år gammel, jeg 25.

Samme høst fikk søsteren min påvist livmorhalskreft. Hun var da 31 år gammel. Hun ble operert i januar 2000, der de fjernet livmor og lymfeknuter. Hun hadde en tung tid etter operasjonen; der mamma var frisk og fin ganske raskt, hadde Yngvil månedsvis med med slitsomme dager. Hun kom seg utpå vårparten, men på sommeren ble det påvist en kul i magen, og hun begynte med strålebehandling. Den høsten begynte hun også på cellegift, som var vanskelig for henne. Hun var ekstremt syk etter behandlingene, mye kvalm og dårlig. Hun var syk i et år etter det, før hun fikk beskjed om at det ikke var noe mer å gjøre. Hun døde i februar 2001, noen måneder etter sin 33 års dag. Jeg var da 27 år gammel.
 

Jeg og Yngvil sammen med niese Marthine i 1999 eller 2000.

I 2007 fikk mamma påvist brystkreft gjennom en rutinemammografi. En brystbevarende operasjon ble gjort, og resultatet var bra. Hun var til jevnlige kontroller, og vinteren 2009 fikk hun vite at kreften hadde kommet tilbake. Hele brystet ble nå fjernet. Ingen spredning. Sommeren 2009 ble det påvist spredning, og hun begynte på cellegiftkur for å holde kreften i sjakk. I 2010 ble hun dårligere og dårligere. Mamma døde i oktober 2010, nær 70 år gammel, jeg 37.
 

Her er jeg og mamma og Omre på vei til Køben høsten 2008.

Så litt til hovedpoenget mitt: Hvordan er det å være pårørende? Jeg vil dele noen erfaringer og råd:

Vær tålmodig: Kreft er en waiting game. Det er prøver, resultater, behandlinger som det skal ventes på. Tid som går, nye prøver. En uke virker som 200 år. Usikkerheten er knusende. Min måte å overleve dette på er å ha en innstilling om at ingen av oss vet egentlig hva morgendagen bringer. Vi må leve i dag.

Del sorgen: Noe av det vanskeligste med å være pårørende er all sorgen. Sorgen over usikkerheten, over mulighetern for at noen du er glad i skal dø, sorgen over smerten en du er glad i må gjennomgå for å prøve å sloss mot kreften. Og hvis den du kjenner som har kreft, dør av kreften, får du ikke bare din egen sorg, men alle andres også. Det er helt umenneskelig. Skal jeg sørge mer over å miste en søster enn det mamma og pappa skal over å miste et barn? Hva med hennes mann og hans sorg, mormors sorg, broren min sin sorg, hennes bestevenninnens sorg? Mine venners sorg? For det er så usigelig trist, og det er tungt også å bære andres sorg i tillegg til sin egen. Men snakk om sorgen, del den. Husk at det ikke er mulig å gradere sorg, at ingens sorg er viktigere enn andres, at ingen er mer berettiget til å sørge enn andre. Del også sorgen din med den som er syk, vær ærlig. Samtidig er det viktig å ikke legge for mye på den syke; det er ikke den sykes oppgave å trøste de pårørende. Men vi kan trøste hverandre, og jeg tror ærlighet om frykten, sorgen, fremtiden osv også kan være støttende. Men det er en fin balanse, men å ikke snakke om det, er det dummeste man gjør.

Mirakelkurer: Det er mange forslag til hva man skal gjøre hvis man har fått dødsdommen (dvs. at legevitenskapen ikke har mer å bidra til helbredelse). Blåbærkurer, historier om folk som vant over kreften fordi  de hadde vilje til å overvinne kreften (en påstand som er temmelig nedlatende ovenfor de som ikke overlever…), spesialkurer andre steder i verden. Hver enkelt får selv velge hva man vil satse på og hva som er viktig å gjøre, men det er viktig at man som pårørende ikke kommer med gode forslag. Den kreftsyke vet alt dette her inn og ut, har lest og søkt og funnet ALT som kan leses om sykdommen (stort sett).  Jeg husker Yngvil sa at folk foreslo noe greier i Sverige, men at hun ikke trodde noe på det og ikke ville bruke sin dyrebare tid på det. Folk tok det som et tegn på at hun hadde gitt opp… Og det bringer meg over på neste punkt:

Ha takhøyde: Folk sier SINNSYKT mye rart når man er i en vanskelig situasjon. Sykdom og tidlige dødsfall er nesten umulig for folk å forholde seg til, og mange har heldigvis vært forskånet fra å oppleve det, så det er kanskje derfor. Jeg opplevde det spesielt da Yngvil døde, folk på min alder sa fryktelig mye rart. Godt voksne folk sa mye mer fornuftige og trøstende ting, de hadde vel erfart en motbakke eller to selv. Jeg sa nok mye rart selv, for hvordan skal man trøste folk når man ikke kan si «det går nok bra»? Jeg opplevde også at folk ikke sa noe som helst, og det er ganske provoserende når folk ikke snakker om den store elefanten i rommet. Men vær raus, folk vet ikke bedre. Og er du den som ikke vet hva du skal si, så si nettopp det: Dette er vanskelig, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Vær optimistisk! Nå har du pløyet deg gjennom min ikke-optimistiske historie om to kvinner som har dødd av kreft. Sannheten er at svært mange overlever kreften og har et godt liv etter på. Det er også mange som lever godt og mange år med kreften, ikke glem det! Og det er viktig å feire alle små seiere, selv om alle som har vært gjennom dette nå skjønner hvor skjørt livet er og hvor fort det kan snu.

Vær vanlig! Pleier du og faren din spille sjakk i stillhet, gjør du også det etter at han har fått påvist kreft. Har du pleid å slarve med venninnen din om idiotiske kjendiser, gjør det, også etter at hun har fått en kreftdiagnose. Livet må inneholde noe mer enn bare kreften, alt behøver ikke være dødsseriøst hele tiden. Det sliter ut alle parter.

Del gleder og sorger: Når du opplever at noen du er glad i får kreft, er det fort gjort å tenke at mine ting blir små i forhold. Men den som er kreftsyk vil jo det beste for deg! Så har du gode nyheter, så del dem, og er du lei deg fordi sjefen er dust og bikkja må avlives, del det. Det er ikke sånn at det er en gitt mengde med sorg og glede i verden, og at det ene nuller det andre ut.

Vær nær  – men gi space: Når noen er syke er det naturlig å intensivere tiden man bruker sammen, fordi den føles så knapp. Det er et riktig valg. Det er også et riktig valg å la den syke få opprettholde en viss grad av selvstendighet og privatliv også. Det går også an å snakke om det, hva synes den syke er greit? Det er ikke alltid så lett å si, jeg orker ikke besøk jeg, ikke fordi jeg er noe mer syk i dag, men fordi jeg har lyst til å være alene. Folk er forskjellige. Respekter grensene, og tilby hjelp og støtte på jevnlig basis. Sett grenser for deg selv også, noen ganger er det grenser for hva man kan få plass inn i sitt eget liv. Under mammas sykdom har jeg mistet en jobb, fått en ny, hatt to små barn og vært gjennom et samlivsbrudd. Noen ganger måtte jeg bare parkere den dårlige samvittigheten for at jeg ikke stilte opp nok. Og noen ganger kan man kompensere med tekstmeldinger og en telefon.

Ikke flipp ut på egen helse: Man kan bli overveldet av krefttrusselen når man ser hva den gjør med noen du er glad i. Man kjenner også på sin egen dødelighet, og kjenner vondter både her og der. For meg f.eks. så deler jeg 50% av genene mine med tre kvinner: Min mor, min søster og min datter. To av disse er døde av kreft. Er jeg redd for å få kreft? JA! Føler jeg meg mer sårbar selv om det er ingen ting som tilsier at det er genetisk betinget? JA! Det er greit å føle det sånn. Jeg gjør det jeg kan, jeg tar følger anbefalte screeningrutiner. Utover det GJØR JEG INGEN TING. Jeg bekymrer meg ikke. Det er ingen vits å bruke tiden i dag på å bekymre seg om morgendagen. Men jeg spiser brokkolien min med glede, prøver å være sånn passe sunn med mat og trening. Mest av alt prøver jeg å gjøre mest mulig ut av det jeg har i dag og glede meg over de små tingene. Og så støtter jeg kreftforeningen da (det kan du også gjøre!).

Dette ble en lang sak, men jeg håper den kan være litt hjelp for andre i samme situasjon. Kanskje den også kan være til hjelp for deg som ikke er pårørende selv, men kjenner noen som er det.

Og hvis du lurer på hvordan jeg har det nå? Det er ti år siden søsteren min døde og et år siden mamma døde. Jeg savner dem begge usannsynlig mye. Sorgen forsvinner aldri, men den blir lettere å leve med etter som tiden går. Jeg er også så utrolig glad for at jeg har hatt dem i livet mitt, og i respekt for deres forkortede liv, prøver jeg så godt jeg kan å gjøre det beste ut av hver dag. Og jeg feirer hver bursdag med glede og stolthet, fordi jeg vet det ikke er en selvfølge. Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det samme!

Read Full Post »

Fant disse praktiske matboksene på Granit, den fine butikken på Grünerløkka ved Olaf Ryes plass. Har vanligvis en drøss med småbokser i de vanlige matboksene til ungene, men det er litt styr (og det er ikke alltid de får plass). Denne matboksen har tre rom og passer perfekt til en god lunch for kidsa. Et tips til andre som har matboksbarn!

Read Full Post »

Nå som høsten kommer for fult, tenkte jeg det var på tide å poste noen av bildene fra i sommer! Her kommer bildene fra de fantastiske ukene jeg og ungene hadde i Grimstad (klikk på bildene for større versjon):

Det er ingen tvil om at det er stas å ha søsken når man er på ferie!

 
 
 
.

Litt DVD-titting om morgenen - her med Isidor og Milla som var på besøk en kort uke.

 

Bursdagsbarnet Adine administrer de mannlige bursdagsgjestene Isidor og Emil.

 

Smørblide Milla var glad i Imax!

 
 

Adine og Isidor i toppen av treet.

 
 

 

Bestefar var også på hytta mye av tiden, og god å ha for store og små!

Tante Tora var med noen dager også, og fungerte godt som barnevakt!

Anne og gutta var i Grimstad hele tiden vi var der, og Anne fungerer som pakkesel på vei til stranden. (Gutten i magen er nå født og familien har blitt fem!)

Tre blåøyde som er glad i Grimstad og ferie!

Read Full Post »

Lørdag var vi på Hvervenbukta sammen med Aina og familien. Jeg hadde pakket regntøy, og var bestemt på å legge igjen solkremen (for den kom vi i hvert fall ikke til å få bruk for!). Og så ble det knallvær likevel. Vi fikk tatt noen deilige mobilbilder:

Marie og Adine var badenymfer.

Omre pusler i sanden og ville ikke ha av seg t-skjorten.

Jone smiler fornøyd fra vognen sin.

Og så de lekre babsene da! Aina og jeg stråler om kapp med solen (for å være skikkelig flosklete;-) )

Read Full Post »

 

Amalie, Adine, Omre og Marthine poserer. Eller noe sånt.

Lørdag hadde vi besøk av niesene Amalie (også kjent som Malla, og nå også Omres versjon: Lalla) og Marthine (Omre sier selvsagt Tine). Vi tok en tur til byen og tuslet  litt rundt på operataket. Det er jammen et perfekt sted for å ta bilder! Du ser noen av dem her; det var en fantastisk flott dag vi hadde.

Dag Tore tok masse bilder med mobilen

Selvportrett (som vanlig).

Omre og jeg ser på utsikten. Omre peker og sier "båååt", nummer to favorittord etter, du vet, bil.

Tenåringen poserer.

Malla viser at hele verden ligger for hennes føtter!

Adine tok et bilde av meg som ikke var så aller verst faktisk!

Kråke i vind.

Read Full Post »


Etter nesten 10 måneder med permisjon (inkl. 4 uker før fødsel) er jeg nå tilbake på jobb igjen, og Dag Tore har tatt over ansvaret for gullungene hjemme. Noen absolutte fordeler er det med å begynne å jobbe igjen:

* Tid på toget! Tid til å høre på musikk, lese bok eller hekle. Eller bare sove. Jeg må være rar, for i et stappfullt rushtidstog føler jeg meg endelig alene!

* Voksenkontakt som ikke har noe som helst med barn å gjøre, og muligheten til å gjøre litt «nytte» for seg igjen

* Muligheter til å sitte foran PCen i timesvis uten å bli avbrutt

* Jeg kan velge klær ut i fra hva jeg vil ha på meg, ikke ut i fra hva som går greit å amme i og hva det ikke er gulp på

* Jeg sminker meg om morgenen!

* Jeg kan spise kjøpe-lunch HVER dag (og faktisk også spise lunch uten å bli avbrutt)

* Jeg kan løpe til toget om morgenen, mens Dag Tore er stuck med syk hund, sykt barn og et passe friskt et (dro hjem litt tidligere i dag sånn at han kunne få litt hjelp. Stakkars mann får så det monner med en gang…)

For Adinesnuppa har høy feber og er ekstremt snørrete og slimete i halsen. Stakkars unge. Vi får helt vondt av henne, hun våkner opp om natten og hyler, antakelig fordi hun føler at hun ikke får puste. Kjipe saker. Så hun er hjemme fra barnehagen, og Dag Tore må gjøre det beste ut av det. Omre derimot har levd etter mottoet Søvn er for pyser, og har dermed skeiet ut med 20 minutter søvn i går og 1 time i dag. Han pleier å sove mellom 2 og 3 timer…

Imax har igjen hatt en låsning i nakken, men heldigvis denne gangen har jeg hatt smertestillende/betennelsesdempende klar, så han har blitt litt bedre. Trist å ha en hund som ikke greier å løfte hodet. ;o(

Så min kjære mann og verdens beste pappa får virkelig kjørt seg. Mens mor tar livet med ro på jobb. ;o) Men vi får satse på at kråka snart blir frisk og at hun kan gå i barnehagen etter hvert.

PS! Bildet du ser her fikk jeg i dag fra Dag Tore, med teksten Pappaperm. Det ser jo ikke så aller verst ut, gjør det vel? ;o)

Read Full Post »

Older Posts »