Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Film’ Category

inside-llewyn-davis-whysoblu-2

Når Coen-brødrene kommer med en ny film, løper jeg til kinoen. For filmene de lager er alltid spennende, underholdende, underfundige, overraskende og vellaget. Castingen er alltid upåklagelig (og noen ganger overraskende), og musikken er en stor del av mange av deres filmer. Så nå som deres siste film om en folksong-musiker i New York på 60-tallet er på kino, var det bare å hive seg på. Og nok en gang: Coen-gutta skuffer ikke.

lewwin2

Llewyn Davis er en folksong-musiker som ikke har særlig suksess. Han er blakk, sover på sofaen til venner, er alltid på leting etter gigs, penger og noen som liker musikken hans. Det går rett og slett ikke så veldig bra for denne Llewyn, uten at filmen blir depressiv av den grunn.

 
Filmen begynner med at hovedpersonen Llewyn Davis synger og spiller en låt på en brun pub. Du får høre hele låta, og den setter stemningen for hele filmen. Hovedrollen spilles av den for meg ukjente Oscar Isaac. Han gjør en fabelaktig jobb, og har en fantastisk stemme. Musikken har en hovedrolle i denne filmen, så kan du ikke fordra musikk av den typen Bob Dylan er eksponent for, bør du kanskje ikke se denne filmen. Men er du som meg og elsker vakker musikk, så se denne. Jeg kan garantere at gåsehuden kommer krypende.

lewwin1

Dette er en mye mindre handlingstett film enn det vi er vant til fra Coen. I mange av filmene deres skjer det uhorvelig mange ting underveis. Denne filmen er mer lavmælt, langsommere enn vi ofte ser fra dem. Men den er ikke kjedelig på noe vis, men det er en annen stemning. For Llewyn tar avgjørelser, prøver å gjøre endringer i livet sitt og agerer på det han møter på sin kalde vei i vinterkulda i New York, slik at dette aldri blir en traurig og melankolsk film.

 
Det er ingen tradisjonelle drømmesekvenser, slik mange av Coenbrødrenes filmer har, men det skjer selvsagt absurde og overraskende ting i plottet, slik det alltid skal være i en Coen-film. Det blir en del humring og latter underveis også. Er du som meg og liker Coens absurde og noen ganger litt brutale humor, så får du din dose her. Som vanlig dukker Johnny Goodman opp i verdens rareste rolle, og han er i denne filmen heller ikke spesielt hyggelig. Det er bare å nyte.

Davis5
Filmen har en hovedrolle, de andre har små biroller. Vidunderlige Carey Mulligan har en liten (og utradisjonell rolle til henne å være), vi ser til og med en ugjenkjennelig Justin Timberlake i 60-tallsinnpakning. Og selv om disse er en stor del av livet til den blakke musikeren Llewyn, så er det ikke så mye du ser til dem i filmen. Den bæres av Oscar Isaac.

lewin3

Er du på jakt etter en actionfylt, handlingstett og stjernespekket film, er ikke denne noe for deg. Men dersom du kan lene deg tilbake, nyte musikken, stemningen, humoren, godt skuespill og en underfundig historie, er dette filmen for deg. Jeg gir den en femmer.

Advertisements

Read Full Post »

20130807-100236.jpg

Når man har barn så får man en i overkant stor dose med tegne- og animasjonsfilmer. Og det er en hel haug av dem som er så dårlige at man får utslett.

Og så er det de barnefilmene som er så bra at jeg liker dem nesten bedre enn ungene. Pixar er avsender på mange av dem, jeg nevner noen: Toy Story 1 & 2, Oppdrag Nemo, De utrolige. Nå er jo Disney og Pixar samme sjappe, men Pixarstemplet har disse filmene likevel.

Monsterbedriften har vært en populær film her hos oss, en film som er morsom og grei, men som ikke har nådd helt opp til noen av de andre tidligere nevnte Pixar-filmene. Men når Monsteruniversitetet, en prequel (en oppfølgerfilm som handler om det som skjedde før den første filmen), kom på plakaten, måtte vi se den, både jeg og ungene.

Det har jo de siste årene vært noen oppfølgingsfilmer som ikke når opp til originalen, som Biler 2, Toy Story 3 osv. Så jeg hadde ikke store forventninger til Monsteruniversitetet.

Mine bekymringer ble gjort til skamme.
Denne filmen var knallgod! Storyen var fengende, jeg ble dratt inn i historien og tenkte aldri at «nå går det trått», som jeg ofte tenker når jeg ser disse filmene.

Vi møter den samme gjengen fra Monsterbedriften før de kom dit, og da skal de på universitetet for å lære å skremme. Her har de tatt college-filmene på kornet med «de kule» og «nerdene», i tillegg til at hovedkarakterene skal utvikle seg slik at de til slutt tar gode valg etter en rekke av dårlige. Noen karakterer har i oppgave å gjøre livet vanskelig for våre helter og de må løse en umulig oppgave for å bli tatt opp i skremmerklassen. I tillegg er det selvsagt en hel rekke med festlige situasjoner som du ler deg skakk av. Og som vanlig er det mange morsomme referanser både til forrige film og til ting vi voksne humrer av.

Dette er en knallgod film som jeg anbefaler på det sterkeste! En av Pixars beste filmer på lenge. Må sees!

Ps! Heldigvis klarte vi å styre unna filmen i 3D, noe som er helt unødvendig med disse animasjonsfilmene og utrolig vanskelig å få til med små barn som klager over vonde briller.

Read Full Post »

the-great-gatsby-2013Jeg hadde store forventninger da jeg ble invitert på førpremiere på The Great Gatsby. Jeg elsker mange av filmene til regissør Baz Luhrmann. Moulin Rouge har jeg sett ca 789 ganger, og Romeo og Juliet er også en fabelaktig film (men alt for trist til at jeg orker å se den så ofte…).

Og med en så stjernespekket casting med favoritten Leonardo di Caprio, vidunderlige Carey Mulligan (som jeg simpelthen elsket i den lavmælte filmen Never let me go som jeg har blogget om tidligere) og Tobey Maguire så var det jo bare å holde seg fast. Sleng på «kostymedrama» i beskrivelsen og jeg er umiddelbart hekta.

gatsby3

Så forventningene var høye etter denne mye omtalte spektakulære filmen satt til 20-tallet på Long Island. Det var bare å benke seg til, dessverre med 3D-briller (det må bli et annet blogginnlegg, for 3D-film som ikke er spesiallaget for formatet og ikke er actionfilm, er totalt bortkastet og bare plagsomt).

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Og så begynner vi:

Fortellerstemmen, Maguire, mørk og dyster, alkoholisert og sliten, åpner filmen med en monolog om «hvordan det hele startet». Det er åpenbart at ting har gått til helvete, og at vi nå skal få høre hele historien om veien dit. Hm, virker det kjent? Jammen meg, er det ikke sånn Moulin Rouge begynner også da? Jeg synes likhetstrekkene ble i overkant sterke, og jeg kjente at irritasjonen allerede da begynte å bygge seg opp.

Og vips, så går vi fra den triste, slitne fortelleren, til det vidunderlige lyse 20-tallet, med fest i gyllent måneskinn. Juhu. Og på vei dit skal du bli litt sjøsyk, Luhrmann elsker å fly deg i luften fra en location til en annen. Greit nok det altså, men igjen, det føles litt sånn «been there, done that». Samtidig skjønner jeg jo at regissører har sitt kustneriske uttrykk som er gjennomgående i alle filmene, akkkurat som andre kunstnere. Men ok, greit nok. (Og til info: 3D-brillene gjorde ikke denne sekvensen noe særlig mye bedre altså.)

Starten av filmen er litt rotete, det er vanskelig å finne ut helt hva som skjer, hvem som er hvem, og hvorfor i all verden de gjør som de gjør. Det blir tydeligere etter hvert selvsagt, men det hjelper ikke så mye, jeg kjeder meg faktisk litt!

gatsby

Men filmen tar seg opp, og jeg blir mer engasjert etter hvert. Alle rolleprestasjonene er fantastiske, og Mulligan er så fabelaktig subtil og vidunderlig nok en gang, at det er en drøm. Jeg elsker di Caprio, og han er som vanlig veldig god. Maguire også, og de andre birollene, gjør jobben bra som noen.

Og hvilke kostymer, woppa! Det er jo til å bli høy av! Flotte detaljer i bøttevis, og for hvert bilde som vises er det noe nytt. Håret, sminken, kjolene, skoene, dressene, maten, interiøret, bilene, det er nesten utrolig at de har fått det til. Mye av filmen er lagt til natten, og Luhrman får til måneskinnet og skyggene på en perfekt måte.

FL01_010.jpg

Luhrmann er best i klassen på en ting: Han har en utrolig tilnærming til bruk av musikk. Han tar kjente moderne låter og slenger dem inn i en helt ny innpakning. Og det er ingen som klarer som han å få Jay-Z og Amy Winehouse til å kle 20-talls drakt så godt som han. Det er en sann fornøyelse å prøve og henge med i «hvilken låt er dette igjen?», og han får all musikken til å passe perfekt inn i historien. Dette er ikke en musical som Moulin Rouge, men måten han bruker musikken på, også i denne filmen, er enestående.

Dette er et skikkelig godt håndtverk fra A til Å. Men jeg kjeder meg til tider. Plottet er litt langsomt, og det går tidlig opp for meg hvilken tragedie som skal skje, og det engasjerer meg egentlig ikke. Det blir forutsigbart og kjedelig, og når historien utfolder seg sitter jeg med en sånn «ja, ja»-følelse. Det engasjerer ikke så veldig.

Så for å være ærlig, skuffet denne filmen meg temmelig mye, jeg hadde ventet mer. Jeg skjønner at Luhrmann er fan av tragedier og elskere som ikke får hverandre, men at han så til de grader gjentar historien han forteller, oppbyggingen av den (med en til dels irriterende voice-over) og bruker de samme effektene på samme måte i denne filmen som i de tidligere, vel, da kjeder jeg meg. Da vil jeg heller se Moulin Rouge ennå en gang, den er 100 ganger bedre.

PS! Jeg har ikke lest boken The Great Gatsby, bare så det er sagt.

Read Full Post »

På seriekjøret

Jeg er på seriekjøret. Ser lite på tv for tiden, det går som regel i DVD-bokser med TV-serier. Og hvilken lykke det er å få en ny sesong av en favorittserie! Og mine er mange. Tenkte jeg skulle dele noen innspill her – nå kommer høsten og innetiden for fullt, så hvorfor ikke bytte ut kjedelige tv-kvelder med knallgode serier. Her er mine anbefalinger:

Entourage har jeg skrevet om før. Dette er en favorittserie. Det er humor, over-the-top situasjoner om en filmstjerne og hans entourage. Fantastisk bra humor, men du må tåle groviser og litt eventyrverden. Men treffer denne deg, kan du kose deg med fantastiske typene som hver for seg er fortreffelige, og sammen er dynamitt. Foreløpig har jeg sett 7 sesonger, sesong 8 vises i USA nå og film er på vei.

Breaking bad er noe så sinnsykt som en avdanket kjemilærer som får kreft, og må spe på lærerlønnen med litt attåtnæring. Bare at attåtnæringen er å utvikle meth (dop) sammen med en drop-out elev fra skolen. Og som du kanskje har fått med deg, dopmiljøet er ikke akkurat en syklubb.

 Her er det alvorlig drama, spennende action og fantastisk humor i en og samme pakke. Men er du sart, er ikke denne serien for deg. Men liker du uforutsigbar tv-serie på øverste hylle, se denne. Da blir du hekta. Og skuespillerprestasjonene er enestående.

 Californication er som navnet tilsier – dette handler mye om sex og humor – i California. David Duchovny er fabelaktig i hovedrollen som den sløve, sexavhengige forfatteren. Her er det damehistorier, intriger med kjæresten (ja, for det må han jo ha), vanskeligheter med tenåringsdatteren og usannsynlig mange morsomme situasjoner.

Dette er drama og komedie i ett. Litt mye drama innimellom, men alle de fantastiske kommentarene og usannsynlige situasjonen veier opp for de litt for amerikanske dramascenene som dukker opp innimellom.

Dexter er min favorittmassemorder. Litt av en fyr. Du kjenner sikkert skuespilleren som spiller hovedrollen som en litt spesiell homofil begravelsesagent fra Six feet under. Dette er en helt annen figur. Totalt.

Dette er historien om politieksperten som har massemord som hobby. Alltid ordentlig, ryddig og fornuftig – denne fyren dreper jo bare jordens avskum. Men han liker det. Samtidig som han er en hyggelig bror, en god kjæreste – og etter hvert en god far. Fantastiske kontraster.

Du ender opp med å heie på fyren. Selv om han er skrudd. Og dette er heller ikke en serie for de sarte – her er det blod og gørr og GIGAspenning hele tiden. Du blir hekta og sitter med hjertet i halsen til stadighet. For å være massemorder er risikobusiness, faren for å bli tatt er temmelig stor. Skummelt, spennende, groteskt og fantastisk godt drama. Se – hvis du tør.

Jeg er en sucker for gode kvinnelige hovedroller. Nurse Jackie er nettopp en sånn en. Hun er en fabelaktig sykepleier som mener at regler må tøyes litt for å få hverdagen på sykehuset til å gå opp. Hun redder liv. Stort sett. Har kontroll. Nesten. Så lenge hun får noen piller i seg i løpet av dagen, og hun klarer å balansere familielivet hjemme med jobb – og elsker.

Edie Falco ligner på ingen måte på sin tidligere rolle som Sopranos forsmådde hustru. Denne dama tar kontroll og prøver å holde på den. Men klarer det ikke alltid.

En serie med humor, intriger, drama og en god del sykehusaction utenom det vanlige (Grey’s go home!)

The good wife handler om kona til en politiker som blir tatt med buksa nede… En klassisk historie. Denne serien er todelt: Hver episode dreier seg om et rettsalsdrama, der hovedrollen er advokat. Samtidig er dette en historie om hvordan Alicia Florrick manøvrerer seg i landskapet med en utro mann som ber om tilgivelse, og alt dramaet rundt familien og i advokatfirmaet.

Serien er utrolig spennende, og dramaet mellom hovedrollene er priceless. Bør sees (men du bør nok like rettsalsdramaer sånn passe hvis du skal like denne). Nok en serie med sterke kvinner i hovedrollen. Kanskje du kjenner igjen dama fra ER? Jeg husker henne i hvert fall, usikkert om det er fordi hun endte opp med George Clooney…

Så til slutt Solsidan, som venninne Hedvig lånte meg. Dette er en svensk tv-serie om et par som flytter til forstaden for å få drømmelivet med hus og familie.

Altså drømmelivet. Med svigermor litt for nært, med skrudde naboer, med perfekte mødre og den litt for nærgående tidligere skolekameraten ingen egentlig likte. Og alt i mellom.

Dette er en hylende morsom serie for alle som føler seg stuck i A4-livet. Usannsynlig festlig. Tror faktisk den går på TV2 nå for tiden, men da på et obskurt tidspunkt onsdag kveld eller noe sånt. Uansett – dette er komedie på sitt beste, vel verd å se (og befriende fritt for glamorøse hollywood-fakter).

 

 

Sånn – da har du fått noen tips til høstkveldene. Og for guds skyld, ikke spør om når jeg har tid til å se dem. For det har jeg ikke. Men jeg ser dem uansett. For det er så sinnsykt morsomt og underholdende. Så får kjøkkenbenken være upolert og gullrekka får være i fred, men jeg prøver å unngå at ungene, bikkja og jobben går for lut og kaldt vann. 😛

Read Full Post »

Never let me go

Jeg trodde ikke det var mulig, men det er altså det: Denne filmen er den interessante kombinasjonen av sci-fi og engelsk drama. Og hvilken vellykket kombinasjon det er! Dette er en vidunderlig, annerledes, spennende, sart og utfordrende film. Den drar deg inn fra første sekund, du skjønner fort hva det dreier seg om, i hvert fall sånn nesten.

Det er nesten ikke mulig å si noe som helst om plottet, for da mister du mye av opplevelsen av filmen. Plottet er nemlig ganske spesielt. Overraskelsene er faktisk ikke utviklingen av plottet, men hvordan historien påvirker de tre hovedpersonene Kathy, Tommy og Ruth.

Jeg tror det var meningen at Keira Knightley skulle være hovedrollen, men jammen meg blir hun satt i skyggen av vidunderlige Carey Mulligan. Denne unge dama har et skuespillertalent som jeg vil si tangerer min favorittskuespillerinne Kate Blancett. Makan altså. Hun er så subtil, sart og drar hele dette spesielle dramaet fremover. I godt samspill med Knightly og ikke minst den up-and-coming Andrew Garfield (sist sett som bestekompisen til Zuckerberg i Social Network), selvsagt.

Det er rart å ikke skulle si noe om historien. Du må nesten se den selv. Jeg kan si at den handler om kjærlighet og håp, om fremtidsutsikter og ikke minst er dette en subtil fot i leggen på sorteringssamfunnet rundt oss. Alt satt i en idyllisk engelsk dramadrakt vi kjenner så godt. Og så er det faktisk sci-fi, her skjer det ting som (heldigvis!) ikke har skjedd hittil. Den er ikke skummel, og egentlig byr ikke plottet på ekstreme overraskelser når du først har forstått hva det dreier seg om. Den er bare ettertenksom og på sitt svært spesielle vis en allmenngyldig film om livets valg og livet som ikke lar seg styre.

Dette er en BØR sees film. Knakende god. Jeg får den ikke ut av hodet. Dette må nærmest være en sekser tror jeg. Og visstnok har ikke denne gått på norske kinoer en gang. Forstå det den som kan.

Read Full Post »

Mary and Max

A tale of friendship between two unlikely pen pals: Mary, a lonely, eight-year-old girl living in the suburbs of Melbourne, and Max, a forty-four-year old, severely obese man living in New York, er IMDBs beskrivelse av denne filmen. Og det er omtrent det som står på coveret også. Og for å være ærlig, så trigget ikke deg meg spesielt mye. Men flere av kollegene mine anbefalte den utrolig sterkt, så da var det bare å hive seg på.

Og hvilken filmopplevelse! Jeg digger filmer jeg egentlig ikke vet så mye om på forhånd, for da har man ikke gjort seg opp en mening i forkant. Når filmen i tillegg er umåtelig bra, da er det pur lykke!

Denne filmen er animert, og det er en sort-hvitt feel til filmen, og farger blir brukt sparsomt, med stor effekt. Og for de som tror at animerte filmer er for barn, så tar de feil, dette er absolutt en voksenfilm (og jeg måtte selv overbevise mine barn om at dette var en voksenfilm, noe de motvillig aksepterte…). Historien er bisarr, og visstnok også sann, det gjør at man ikke henger seg opp i usannsynlighetene. Virkeligheten overgår en hver fantasi, som kjent.

Mary er en australsk jente som bor sammen med sine to, mildt sagt, spesielle foreldre. Livet er ikke så greit, hun har ikke så mange venner. Så river hun ut en flik av en amerikansk telefonbok og bestemmer seg for å sende et brev til navnet som står der, kanskje dette kan bli en venn? Det viser seg å være Max, en overvektig, sjokoladespisende psykisk syk mann med fantasivenner og en skrivemaskin. De begynner å veksle brev, mens livene deres foregår på hver sin side av verden. Brevene knytter dem sammen, selv om de lever svært forskjellige liv.

Dette er rett og slett en knakende god film! Det er triste skjebner, men det er fortalt på en fengende og humoristisk måte, du blir sugd inn og den gjør et uslettelig inntrykk. Du har ikke sjanse til å se hva som kommer rundt neste sving, denne filmen kommer til å overraske deg stort. Den er rett og slett så ekstremt orginal i sin historie og historiefortelling, det er umulig å beskrive. Animasjonen er fabelaktig gjort, på en kunstnerisk innbydende måte, der fargene, eller mangel på disse, fungerer perfekt.

Ååå, dette er en fabelaktig og fantastisk film. Sekserne henger ikke løst hos meg, men denne fortjener virkelig det. Og tusen takk til kollega Mette for å låne denne filmen til meg, filmer som dette vokser ikke på trær!

Read Full Post »

Forrige søndag tok jeg med meg noen gode venninner for å se på Eat Pray Love. For som du kanskje har fått med deg, har jeg lest boken og syntes den var veldig inspirerende. Og så er jo en film med Julia Roberts og lovnader om en viss Javier ikke å forakte heller.

Filmen ble slaktet i Dagbladet og i Filmpolitiet, ikke så veldig bombe kanskje. Så jeg hadde skrudd forventningene derretter. Men jammen meg, jeg syntes filmen var bra underholdning jeg!

Julia Roberts er jo en fantastisk skuespiller, selv om hun har spilt i mange crappy filmer, sånn som denne. Filmen ligger veldig tett opp til boken, selv om det selvsagt er noen short cuts og litt endringer i slutten for å få litt mer acvtion. Bl.a. har jo noe av kritikken vært at det virker som om hun hadde en pitte-litt tung periode og så måtte reise verden rundt for å finne seg sjæl. Men i boka beskrives jo hennes situasjon, med varig depresjon, vanskelig skilsmisse og nytt, destruktivt forhold mye mer inngående, og sånn sett vil nok de som ikke har lest boka ikke skjønne helt dybden i hennes fortvilelse.

Når vi er med på reisen, er det fint galleri av personligheter hun møter, og fantastiske steder! Filmatiseringen er av høy kvalitet, du har kjempelyst til å reise til disse stedene, som er skildret varmt og inkluderende. Jeg irriterte  meg litt over småting som at de i en sekvens der hun skal fråtse i mat i Roma legger på Mozarts Tryllefløyten, fremfor å velge en ITALIENSK opera (duh!), men bortsett fra sånne ting er filmen alt i alt veldig godt håndtverk både foran og bak kamera (og i klipperommet etter på).

Dette er jo en jentefilm, uten tvil, men jeg synes den lander på begge beina. Litt grining og litt latter underveis, og nok som skjer at du ikke synes tiden går for sakte. Så hvis du aksepterer at dette er en jentefilm, og du ikke flipper ut av voice-over’n, så kan du trygt gå å se denne og få en god  kinoopplevelse. Jeg vil også anbefale deg, som jeg gjorde, å ta med en eller flere gode venninner. Men for guds skyld, styr unna cafe Sjakk Matt der kakaoen var lunken og servicen like så.

Og så til utlodning av boka: Det er tydeligvis lenge siden jeg har kjøpt bøker på Amazon, for boken som jeg bestilte kom til min gamle adresse (jeg flyttet for over 3 år siden), og det tok litt tid før jeg fant ut av det. Men nå er boken i havn. Skriver du i kommentarfeltet her, så kan du være med i trekningen av den engelske versjonen av boka (skrev du i kommentarfeltet på bokanmeldelsen min, så er du selvsagt allerede med i trekningen).

Skriv kommentar og følg med!

Read Full Post »

Older Posts »