Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Konsert’ Category

Venninne Aina og jeg har planlagt og treffes en gang siden påske, og så fikk vi plutselig dårlig tid før ferien. Men vi rakk det! Aina, som er teater- og kulturconnoiseur, foreslo Al Green konsert, og jeg sa jada! jeg er med på alt!

Selvportrett av damene (mannen til Aina, Tor Anders, kunne ikke begripe at dette var hans kone, han hadde bare en trøtt og sliten husmor hjemme, ikke en stilig dame på vift!)

Heldigvis (eller var det planlagt Aina?) så var været strålende og operataket var et fornuftig sted å være. For dette var jo ikke bare for å se Al Green, men for å se på livet og lufte seg litt. I tillegg var det var jo et helt arsenal av andre artister også.

Det er tydelig at det var tenkt at dette var for kvinner, for det var et feminint program som ble presentert:

Queendom, uten vår favorittdronning Hadji.

Tine Thing Helseth, jenta som er griseflink på trompet. Hun kunne også synge, og det ganske bra faktisk!


Nora Noor med fantastisk stemme og stilig kor (selv bør hun skaffe seg en stylist, hun ser jo ut som antrekket er kastet sammen i fylla...)

Og til slutt den sjarmerende Al Green

Dette ble en hyggelig kveld, og Al Green kan jo sjarmere en gråstein i senk. Det var virkelig trøkk og det var allsang til låter både herfra og derfra. Bra band (selv med en dyktig, men uengasjert bassist) og bra trøkk. Noen håpløse «dansere» som danset til noen av låtene, frembrakte anstrengte smil hos oss. Vi fant ut at det var bare å henge med, de prøvde kanskje å få til en ny flash-mob?

Mye folk på operataket for å få med seg Al Green.

Operataket er jammen meg et genialt sted for konsert. Selvsagt væravhengig, men når været er bra kan det ikke bli bedre. Men å måtte ha VIP-billetter til dobbelt pris for å få seg et akseptabelt måltid, er rett og slett for dårlig. Vi betalte 50 spenn for en grei wraps som var omtrent 15 cm lang. Altså ikke mye å bli mett av. Og å servere Budweiser er virkelig bom, selv amerikanerne vil jo ikke ha det! Som stolt Osloborger synes jeg de kunne ha erstattet Hansaølet med Rignes, men det er vel kanskje for detaljer å regne.
En fantastisk flott kveld (som vi avsluttet med en deilig is øverst i Karl Johans gate), en mini-festival med svært fancy toaletter. Vel verd hver eneste krone (og der kom jeg på at jeg antakelig skylder Aina en hel bråta med penger…). Og tips til Operaen: Bruk litt mer energi og oppfinnsomhet i matserveringen, dere vil garantert selge i bøtter og spann.

Advertisements

Read Full Post »


Fredag var det på tide med Madrugadakonsert. Igjen. For jeg og Dag Tore har sett Madrugada noen ganger før: Som oppvarming til REM sommeren 2005, Øya 2005 (VIDUNDERLIG!) og på Spektrum før jul 2005. Og vi hadde lyst til å se dem på Norwegian Wood i år, men da ble Foo Fighters prioritert (og når man har 2 små barn kan man ikke bruke en hel helg på festival, dessverre). Så da billetter til Madrugadas konsert på Sentrum Scene ble lagt ut, var det bare å hive seg på serveren (moderne måte å kjøpe billetter på) og karre til seg billetter. Og det var det vel verd!

Mamma og Pappa kom som reddende engler og var barnevakt (vi var litt i tenkeboksen siden Omre hadde fått omgangssyke, men vi overlot det syke barnet til barnevaktene som nok har lengre erfaring enn oss i å håndtere syke barn), og vi kjørte (ikke miljøvennlig, men veldig barnevaktvennlig når man skal komme seg hjem) ned til byen. Noen deilige fritimer og litt kultur på oss begge!

Madrugada, dvs. Sivert Høyem og Frode Jacobsen hadde fått med seg noen gitarkompiser fra Ricochets/My midnght Creeps og Cato Salsa Experience, og det er ingen ting å si på ferdighetene eller Madrugada-sounden. Så når de 5 (ja, en trommis er også med) entrer scenen, er det en rocka Madrugada som trår til. De begynner med tre kjappe fra siste album, og det er trøkk! Og det setter standarden.

Og de drar det videre. Personlig står jeg over Strange Color Blue og Black Mamba, men det er visst tydelig at det er det Madrugadafansen vil ha. Og selvsagt Kids are on High Street, som jo går greit, men jeg skulle helst se de dra en av de mørkere låtene fra Nightly Disease i stedet for. Men ellers kommer låtene fra siste plata på rekke og rad, og de egner seg godt. Et høydepunkt er det jeg kaller Nick Cave-låta What’s on your mind (altså, det ER Madrugada, men høres ut som Nick Cave). Fantastisk. De droppet to låter fra siste skiva; den siste med Robert Burås (selvsagt), men sjokkerende nok også Honey Bee, som er en av de beste låtene, etter min mening. Skulle gjerne hatt 5 minutter Sivert Høyem med kassegitar på en krakk syngende den. Det kunne vært et passe avbrekk i rocken, kanskje rett etter Majesty. Da hadde kvelden vært komplett.

Skikkelig stemning, bra musikk, bra stemme og bra nyanser. Jeg synes de fikk frem mye bedre bass og trommer på denne konserten enn tidligere, selv om vi sto godt til høyre og nok ikke fikk et helt riktig lydbilde (vi fikk MYE gitar derimot).

Sentrum Scene er et fantastisk sted for konserter. Mye kulere og mer funkis enn Rockefeller, og mye mer intimt enn Spektrum (selvsagt). Etter Amy Winehouse for et år siden ble jeg frelst, og formatet passer Madrugada perfekt.

Kvelden var en skikkelig rocka Madrugada-kveld, som kanskje noen tusen får med seg i kveld også, når de spiller for siste (?) gang i Spektrum. Låtvalget hadde vært litt annerledes hadde jeg fått velge, men alt i alt, skikkelig, skikkelig bra. Madrugada vil for alltid stå som et stort og viktig kapittel i Norges rockehistorie, med denne konserten som et verdig punktum.Kvelden var helt i Robert Burås’ ånd, nemlig rock, rock, rock. Og etter konserten er det likevel veldig tydelig: Madrugada blir aldri det samme uten Robert Burås’ gitarbidrag; det er et stort, stort hull som ikke kan fylles av noen andre.

Read Full Post »

Etter mye om og men, bestemte jeg meg for å prøve og få med meg Foo Fighters på Norwegian Wood torsdag 12. juni. Tidlig i uken var det meldt regn, så da slo jeg fra meg tanken, men etter hvert ble værmeldingen bedre og da var ting greiere. For jeg måtte jo ha med meg lillebror, og i øs pøs regn er det bedre å stå over.

Den ultimate måten å oppleve en festival på, er jo sammen med gode venner og en kald pils. Men når det ikke er mulig, og alternativet er å se på Østerrike spille fotball, så er det bedre å dra på konsert med en tre uker gammel baby på magen.

Konserten var bra nok, kanskje ikke akkurat den aller beste, men trøkk så det holder. Og masse godlåter. Litt mye skriking fra vokalisten, og litt i overkant mye gitar- og trommeonani (kan man si det?). Men favorittlåtene kom på rekke og rad, og jeg vil tro at om jeg hadde stått foran i menget, så hadde kanskje min opplevelse også vært bedre. Men alt i alt, verd å se verdens for tidens største rockeband!

Godt lillebror hadde øreklokker, for David Grohl var ganske stygg i kjeften! ;o) Vi fikk masse blikk og kommentarer, men jeg tror det var Dag Tore som fikk best uttelling, jentene ble myke i blikket av denne mannen med ungen på magen. Til og med en jente som kom for å ta bilde av ham! (men da var jeg borte for å kjøpe drikke, he he).

Pupp er best på konsert!



To storsjarmører.

Read Full Post »


Lørdag var barnet parkert hos Siw og Wilhelm, og vi hadde billetter til Amy Winehouse konsert på Sentrum Scene. Temmelig avventende til om dama skulle dukke opp. Først hadde vi middagsavtale hos Christina, der også to venninner av Peter dukket opp som skulle være hundevakt for lille, nydelige Billie, C&Ps 9 uker gamle dachs. Så vi nøt en bedre middag og kom oss til nød ut av leiligheten i tide, Dag Tore truet oss ut. Han har en eller annen magisk klokke som sier at ”nå må vi gå for å rekke konserten”, og den går aldri feil! Da vi endelig ankom Sentrum scene var faktisk allerede Amy på plass, men jeg tror hun nettopp hadde begynt.

Så da begynte showet. Fantastisk band, med blåserekke og to smellvakre sorte (neger er det vel ikke lov å si mer) kormenn som danset og showet og blunket til blondinene på første rad (inkludert meg). Amy stakkars, sto ustødig med vinglasset i hånden. Hun synger sinnsvakt bra, men det er jo et trist oppsyn å se en 23 år gammel kvinne sååå sliten. Hun var temmelig rusa, og det ble rett og slett litt pinlig å se hvordan hun sto ustødig og fikset på BHen (som om vi andre ikke var der), og klødde seg heftig på armene. Mellom hver låt løp hun på siden av scenen for å kline med typen (mannen), som lignet litt for mye på Pete Doherty. Han så jo edru ut i forhold til Amy, for å si det sånn, der han sto og kjederøkte.

Hun rakk stort sett tilbake til mikrofonen før hun skulle synge, men i sangen der bandet skulle spille solo da de ble introdusert, da holdt hun seg i bakgrunnen, så den ene kormannen måtte introdusere bandet. Hun var rett og slett en bifigur på egen konsert! En bra produksjon, og ti poeng til bandet som viste entusiasme og glede på tross av sin vaklende frontfigur. Musikken var det skikkelig trøkk i, og det var faktisk ganske bra sceneshow med dansende kormenn og vrikkende blåserekke. Og si hva du vil, Amy har et talent utenom det vanlige, med en sinnsyk sterk stemme (i en så liten og sliten kropp) og fete låter.

La oss håpe at Amy stopper med å brenne lyset i begge ender, og heller sier ”yeah, yeah, yeah”, på spørsmålet om hun skal på rehab. For denne damen har mye å fare med, men det er trist å se et så rusa menneske malplassert på en scene hun helst ikke ville være på. For at hun har talent er klart, bandet må hun beholde, hun må bare kvitte seg med dopet.

Read Full Post »

Øya 2007


Ikke akkurat drømmeværet, pokker heller! Så vi drøyde den litt før vi dro ned. Egentlig litt greit, for da kunne vi ta en rolig morgen og kose oss litt med Adine før vi dro. Hun ble avlevert hos Mamma (pappa skulle i bursdagsselskap), sammen med dyret, og da var vi plutselig frie til å bruke resten av dagen på Øya.

Vi kom dit rundt fem, midt i et bråkete metalband av noe slag, som ikke fenget noe særlig, for å si det sånn. Men vi var i gang, og det var oppholdsvær i hvert fall. I løpet av kvelden klarte vi å koble oss opp til flere kjente: Øystein, Nina og Christina. Så dette ble en veldig sosial kveld.

Øya er alltid interessant, ikke fordi de har de store headline’erne, men fordi man kan oppdage rare band, nye band, og høre på musikk man ellers ikke ville fått med seg. Vi fikk med oss Skambankt, en Kaiser’s Orcestra-dude som har startet et nytt band (Prepple fra Dum Dum dukket også opp, uten at det gjorde særlig forskjell). Kul sound, men passe ensformig. Så fikk vi med oss en rappejente fra England, Lady Sovereign, på 50 kg, som så ut som hun var 14 år, men hadde leppa til en bryggeskjauer. Skikkelig trøkk. Størst underholdningsverdi hadde likevel en fyr som sto foran oss som danset og gikk helt berserk. Hi hi. Halvparten av greia med festival er jo å se på alle folkene, fra stiletthæler til slagstøvler.

The Go! Team fikk vi også med oss, sånn passe nivå, litt skoleband-aktig. Vokalisten hadde ødelagt kneet og insisterte på at hun måtte ta det rolig, litt vanskelig å si hvordan det hadde vært uten kneskaden, for hun hoppet og danset rundt som om det gjaldt livet.

Så hang vi litt for å få med oss Primal Scream, et band jeg tydeligvis burde ha fått med meg på 80-tallet (men jeg tror jeg var for opptatt med Wham! Og George Michael på det tidspunktet). Navnet skulle jo tilsi skikkelig harde saker, men det var helt vanlig rock (og kjedelig, det lille jeg fikk med meg). Mens vi ventet på dem, hadde gutta stått borte på den minste scenen og fått med seg et amerikansk lesbe-rappe-band, som tydeligvis hadde gjort inntrykk. Jeg fikk SMS fra DT: Nå er det stripping. Den ene vokalisten (på ca. 120 kg) hadde visst dratt av seg hele t-skjorta og vist frem alt resten av konserten. Interessante greier.

Avslutningen på Øya var Big Bang, et band jeg må innrømme at jeg har hørt fint lite av, bortsett fra en låt eller to. I følge min far er bassisten min tremenning, så jeg sto der og hørte på og følte meg rett og slett litt Castberg-patriotisk. Konserten begynte ganske labert synes jeg, det var greit og ferdig med det. Men så tok det seg opp. Mørket senket seg, og stemningen steg i takt med musikken. Det ble skikkelig trøkk! Høydepunktet mot slutten av konserten var under Prettiest Girl in Oslo, hvor kordamer og blåserekke var på plass, og så setter fyrverkeriet i gang og bakteppet faller, og avslører 6 trommesett! Tror aldri jeg har sett på maken jeg. Sinnsykt kult. Ikke dårlig å finne på noe så spesielt. Nok en verdig avslutning på Øya (selv om det skal mye til å måle seg med Madrugadas konsert for 2 år siden).

Øya var virkelig verd det, og vi kjøper billetter til neste år, uten tvil. Men kanskje flere dager? For en dag ble litt stusselig. Vel, det hele kommer jo an på barnevakten da! Tusen takk Mamma, for barnevakt, det var supert!

Read Full Post »

I går var det klart for Norwegian Wood. Barnevaktene var klare i halv-fire tiden (tusen takk Mamma & Pappa, dere er engler!), sånn at jeg og Dag Tore kunne gjøre leiligheten klar til visning før vi dro dit (og hvis du lurte, så var det ingen på visning i går heller, men det er en annen historie). Godt i gang i leiligheten spør Dag Tore meg det betimelige spørsmålet: Har du billettene? Og svaret var opplagt: Nei, har du? Idioter som vi er, har vi vært så oppslukte av hele visningsgreiene, at vi helt har glemt billettene. Amatører. En kjapp telefon til mor, som begynner å lete de opplagte stedene, hvor billettene selvsagt ikke ligger. Så det er bare å kaste seg i bilen og kjøre hjem igjen for å begynne å lete.

Vi fant billettene til slutt, og kom til slutt også til Frognerbadet. Nina skulle være med (supert at du orket, Nina!), på tross av dårlig form, så vi møtte henne på t-banen etter å ha parkert bilen på Grønland. Solen begynte å varme, så vi kjøpte noe å spise og satt oss ned på gresset og ventet på attraksjonene.


Så feiet hun inn, Tori Amos, med blond parykk, sølvkjole og høye hæler. Overraskende funky sound, men godt plassert foran pianoet. Eller godt plassert, er vel en overdrivelse, dama hadde en passe spesiell måte å spille piano på. Dag Tore foreslo at jeg skulle ta pianotimer hos henne, men jeg vet ikke om det var pianoferdighetene han siktet til… Uansett, Tori Amos leverte en spesiell konsert, med sin unike musikk, som til tider er svært lite tilgjengelig, noe hun selv også var store deler av første halvdel. Litt i overkant, men absolutt bra, med kjente Cornflake Girl som en av de rolige låtene. Halvveis i konserten forsvant hun ut og kom tilbake med knallrødt hår og glitrende spandexdress. Sinnsyk dame!


Kveldens avslutningsnummer var Wolfmother, et autstralsk rockeband som garantert har alle skivene til Led Zeppelin og annet 70-talls stæsj i hyllene hjemme. Dette var rocka greier som løftet stemningen til høyder Tori Amos bare kunne drømme om, og vi fikk utdypet dette fra noen snauklippede, øldrikkende menn som hylte ut bak oss (et øyeblikk trodde jeg det var Dag Tore, men det fikk jeg raskt oppklart). Det var høy stemning og musikken var kul. Bassisten skeiet ut med å spille på et lite keyboard (skulle det ha vært et hammondorgel), som gikk vegg-i-mellom. Hysterisk festlig (litt i gata med gitaristen i Sonic Youth som gikk berserk med gitaren på Øya for 2 år siden).

Alt i alt en underholdende kveld, selv om vi snek oss ut før slutten, forfrosne og slitne. Det er festivalformatet som tiltrekker meg, ikke nødvendigvis enkeltartistene. Det er kult å se på livet, føle stemningen, sitte på gresset og ’laxe med popcorn og en øl (jeg skeiet ut med en stakkars liten øl, mens Dag Tore og Nina var imponerende streite i går). Dette gir mersmak og vi gleder oss til Øya i august!

PS! Bildet av Wolfmother er tatt av Heiko Junge, som tok bryllupsbildene våre!

Read Full Post »