Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Kultur’ Category

Torsdag for noen uker siden var mamma og jeg på Centralteatret for å se Kalenderpikene. Har jo sett filmen, kjente historien, men tenkte det var et passe lett stykke for oss. Og det var det!
Dette er et varmt og hyggelig stykke, men mest for jenter. Det var stort sett godt voksne kvinnfolk i salen, bortsett fra noen menn innimellom. Og to unge gutter som satt bak oss. Tror ikke de lo en eneste gang, stakkar. Nakenheten som dukket opp var vel heller ikke helt etter deres smak!
Et fornøyelig stykke, selv om jeg må innrømme at jeg synes høydepunktet var slutten av første akt, etter det var det ikke så mye luft igjen i ballongen. Da var det mest drama mellom damene, mens det var litt saftigere til å begynne med.
God casting, med flotte, morsomme og dyktige skuespillere. Enkle kulisser, men det var egentlig ganske effektfullt. Centraltheatret er også et fornøyelig teater; gammelt, koselig og intimt (selv om billettlukedama mente at rad 10 midt på var mye bedre enn rad 2 på siden; noe jeg i ettertid vil si meg uenig i).

En hyggelig kveld sammen med mor, som fikk billettene i sin 69-års bursdag i februar. En flott gave å gi, spesielt når jeg fikk lov til å dele den med henne! Takk for en hyggelig kveld, mamsen!

Advertisements

Read Full Post »


(Først og fremst vil jeg bare si at jeg absolutt ikke vet et døyt om opera, sånn at du ikke tror at jeg har peiling. Det har jeg ikke.) Mine snille foreldre ga oss billetter til Carmen. Og barnevakt. Makan til snillisme skal man lete lenge etter! Tusen, tusen takk.

Jeg og Dag Tore fikk oss endelig en tur på innsiden av operaen, og den er minst like fantastisk som utsiden. Vakkert utformet i tre, og et fantastisk tak. Lyd og akustikk var upåklagelig, men det var faktisk litt varmt! Og når det kommer fra meg, ja da er det varmt også.

Jeg har faktisk aldri tidligere sett Carmen, selv om jeg er fan av lette operaer (står gjerne over Wagner for å si det sånn). Så det var jammen på tide. Og dette var jo en fabelaktig oppsetning, med en haug av mennesker, flotte kulisser og kostymer. Oppsetningen var gjennomført fra A til Å.

Det begynner på torget der jentene fra sigarettfabrikken kommer ut. Halvnakne, sexye damer som tydeligvis var horer på fritiden. Den ene etter den andre kom ut, ålte seg rundt soldatene og oste sex. Hvor er Carmen, spør en soldat. Ja, hvor er hun, spør en annen. Og den tredje og den fjerde og den femte. HVOR ER CARMEN? Vi venter i spenning på damen som tydeligvis skal være den mest sensuelle og sexye av dem alle. HVOR ER HUN?!?!?

Og joda, ut kommer dama. Med god stemme, men med utstråling som en brødboks. De eggende bevegelsene blir patetiske, og det er greit at dama ligger litt over anbefalt BMI, men makan til usensuell dame skal man lete lenge etter. Og ja, jeg skjønner at stemmeprakten er det viktigste i en opera, men når hele stykket baserer seg på at hun er så vakker og sexy at hun slår alle mannfolk i svime, så faller det gjennom. Og verre blir det utover. Verre og verre og verre. Det er som om jeg skulle spille tause Birgitte. Noen ting går bare ikke.

Men i første akt har hun noen flotte partier hvor hun virkelig får vist stemmeprakten. Og den er bra! Men det skal jo være teater også dette her, og når hun har troverdighet som en gjennomsnittlig innvandrerpolitiker fra FrP, da blir det rett og slett rart.

Før pause er det Carmen og damene som synger mest, etter pause står gutta i fokus. Helten, en skarve soldat som faller i den sexye (hm) Carmens klør, har god stemme og trår til etter hvert som vanviddet driver ham til drap.

For det ender jo snørrgelig dette her, mamma advarte meg at Carmen dør til slutt (jeg tar ikke fem flate øre for å stortute når helten eller heltinnen dør). Men siden vi ikke helt kjøpte historien om Carmen, så var det ikke så trist. Rett og slett.

Men for en opplevelse! Det er deilig å være i operaen, det er en absurd virkelighet som du kjøper etter 2 minutter i salen. Det skal synges i 10 minutter om den vakre rosen, og helten skal knekke sammen i en 15 minutter arie over at mor ligger syk. Fantastisk! Og et ensemble uten sidestykke, visstnok over 90 stk på scenen. Masse barn (med en liten, sjarmerende hyperaktiv jente som svinset rundt som høydepunktet), en hest og et esel (og jeg skal ikke begynne å gå inn på hvor unødvendig jeg syntes det var) og rappelering, røyk og ild. Halvnakne sigøynerdamer for måpende menn også. Orkesteret var bra, skulle gjerne hatt seter litt oppe til høyre for å se litt mer av dem, men å få mamma og pappas gullbilletter på 2. rad på orkester er jo upåklagelig.

En spennende oppsetning, og jeg kan garantere at vi skal få med oss mer på operaen etter hvert. Så håper jeg at Carmen er hakket mer sensuell ved neste anledning.

Les også Dag Tores betraktninger på kvelden.

Read Full Post »


Fordelen med å kjenne folk som jobber i kultursektoren er gratisbilletter til forestillinger jeg ikke visste fantes! Aina tilbød meg å bli med på Riksteatrets innleide forestilling Stories under occupation, som er et stykke av og med en palestinsk teatergruppe. Dette står det om stykket:

Sanne historier fra intifadaen

Det palestinske teateret Al-Kasaba i Ramallah måtte stenge den daglige driften av teatret i 2000. I stedenfor åpnet de scenen én gang i uken for alle som ville komme. Dikt, sanger og fortellinger fra det som skjedde ble gitt til skuespillerne, som fremførte det for stappfulle saler, mens det ble skutt i gatene utenfor. De beste fortellingene ble samlet til en forestilling – slik ble Stories under Occupation til under den andre intifadaen.
Møt faren som har mistet sønnen sin, møt en koffert full sv skitne klær, og finn ut hvor mange morsomme ordleker man kan lage på ord som terror og bomber.

Al Kasabateatret har laget en vakker og poetisk forestilling som balanserer latter og gråt i sanne fortellinger fulle av galgenhumor og blodig alvor.

”Our performances are but the second act to the stone throwers outside our doors.”

Forestillingen spilles på arabisk med norske tekster.

Det var en flott forestilling som var både tragisk, tankevekkende og faktisk litt humoristisk til tider. Galgenhumor må til i et liv i Palestina, det er klart. Det var morsomt å høre det på arabisk også, selv om man da må lese tekst. Men det gikk greit synes jeg.

Perspektiver er det jeg sitter igjen med etter stykket. Mine barn risikerer ikke å dø på vei til skolen, jeg har hus, eiendeler, mat, jobb og trygghet. Ikke en selvfølge for veldig mange andre steder i verden i dag (som siste nyheter fra Kongo).

Takk for invitasjonen Aina, og ikke minst for et hyggelig treff! Rop igjen når det dukker opp tilsvarende muligheter, min kulturelle hverdag består i Små Einsteins, evnt. supplert med nyheter. ;o)

Read Full Post »