Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Mamma lagde alltid en supermektig og kjempegod karamellpudding til jul. Oppskriften kommer fra oppskriftsboka til farmoren min, med det fantastiske navnet Alison Laura Hartmann Støren Castberg (og du som trodde jeg hadde et rart navn!).      Det er vel lov i slutten av 2015 å bli imponert over skjønnskriften…

Jeg har googlet oppskrifter på karamellpudding på nettet, og hovedforskjellen er at her bruker man kun eggeolommene og ikke hele egget. Det gir puddingen en dypere smak og litt tyngre konsistens. Og det gjør den til en favoritt! 

Oppskriften er som følger: 

15 eggeplommer

100 g sukker

1 liter fløte

100 g sukker

20 vaniljedråper

Karamellsaus:

500 g sukker

En dråpe vann

 Skill eggeplommene og hvittene fra hverandre, du skal bare bruke plommene.

(Du kan gjerne lage pikekyss av hvittene, her finner du en oppskrift på det.)

 Så har du 100 g sukker i plommene.

 Så pisker du det lenge sammen til du har en tykk eggedosis. 

 Så gir du 1 liter fløte et oppkok på middels varme med 100 g sukker. Rør mens det varmes opp. 

 Jeg har tatt 20 dråper vaniljeessens oppi fløten, selv om farmor skriver at den skal være i eggedosisen. Jeg synes det er enklere å smake det til i fløten. En gang hadde jeg ikke vaniljeessens, da brukte jeg vaniljesukker. Noen oppskrifter på nettet har vaniljestang i fløten i stedet for dråper. 
 La fløten kjøle seg ned litt mens du lager karamellsausen.
  Ta 500 g sukker og «en draape vann» i en stekepanne. Vet ikke hvor mye en dråpe er, så slang i en teskje. Vet ikke om det er nødvendig. Det tar litt tid før det smelter, og kan se fryktelig klumpete ut. Ikke stress, det smelter!

 
  Det er vanlig å bruke to brødformer, men siden mine gikk i søpla før jul, har jeg brukt mine ildfaste former. 
 Ha i karamellen i formene, beveg formene slik at de får saus oppetter veggene. 

 Ha fløteblandingen i eggedosisen. Pisk det rolig sammen.

Ha alt i formene. Du kan fylle dem helt til randen, de koker ikke over i ovnen og massen synker sammen.

 Stek det i vannbad i ovnen på 120 grader. Ha formene i en langpanne, ha i vann i panna etter at du har satt formene inn (blir mindre søl). Så skal de stå der en time eller to. Jeg går for to. Så står de i kjøleskapet til kjøling i etterkant. 

Og siden mine nå står i ovnen, har jeg ingen ferdig-bilder! Det får komme seinere.

Men jeg kan garantere at gjestene blir fornøyde når du server den med nypisket krem. Nam! 

Takk til farmor for oppskriften og til mamma som holdt tradisjonen i hevd. ❤️

Advertisements

Read Full Post »

20130807-100236.jpg

Når man har barn så får man en i overkant stor dose med tegne- og animasjonsfilmer. Og det er en hel haug av dem som er så dårlige at man får utslett.

Og så er det de barnefilmene som er så bra at jeg liker dem nesten bedre enn ungene. Pixar er avsender på mange av dem, jeg nevner noen: Toy Story 1 & 2, Oppdrag Nemo, De utrolige. Nå er jo Disney og Pixar samme sjappe, men Pixarstemplet har disse filmene likevel.

Monsterbedriften har vært en populær film her hos oss, en film som er morsom og grei, men som ikke har nådd helt opp til noen av de andre tidligere nevnte Pixar-filmene. Men når Monsteruniversitetet, en prequel (en oppfølgerfilm som handler om det som skjedde før den første filmen), kom på plakaten, måtte vi se den, både jeg og ungene.

Det har jo de siste årene vært noen oppfølgingsfilmer som ikke når opp til originalen, som Biler 2, Toy Story 3 osv. Så jeg hadde ikke store forventninger til Monsteruniversitetet.

Mine bekymringer ble gjort til skamme.
Denne filmen var knallgod! Storyen var fengende, jeg ble dratt inn i historien og tenkte aldri at «nå går det trått», som jeg ofte tenker når jeg ser disse filmene.

Vi møter den samme gjengen fra Monsterbedriften før de kom dit, og da skal de på universitetet for å lære å skremme. Her har de tatt college-filmene på kornet med «de kule» og «nerdene», i tillegg til at hovedkarakterene skal utvikle seg slik at de til slutt tar gode valg etter en rekke av dårlige. Noen karakterer har i oppgave å gjøre livet vanskelig for våre helter og de må løse en umulig oppgave for å bli tatt opp i skremmerklassen. I tillegg er det selvsagt en hel rekke med festlige situasjoner som du ler deg skakk av. Og som vanlig er det mange morsomme referanser både til forrige film og til ting vi voksne humrer av.

Dette er en knallgod film som jeg anbefaler på det sterkeste! En av Pixars beste filmer på lenge. Må sees!

Ps! Heldigvis klarte vi å styre unna filmen i 3D, noe som er helt unødvendig med disse animasjonsfilmene og utrolig vanskelig å få til med små barn som klager over vonde briller.

Read Full Post »

the-great-gatsby-2013Jeg hadde store forventninger da jeg ble invitert på førpremiere på The Great Gatsby. Jeg elsker mange av filmene til regissør Baz Luhrmann. Moulin Rouge har jeg sett ca 789 ganger, og Romeo og Juliet er også en fabelaktig film (men alt for trist til at jeg orker å se den så ofte…).

Og med en så stjernespekket casting med favoritten Leonardo di Caprio, vidunderlige Carey Mulligan (som jeg simpelthen elsket i den lavmælte filmen Never let me go som jeg har blogget om tidligere) og Tobey Maguire så var det jo bare å holde seg fast. Sleng på «kostymedrama» i beskrivelsen og jeg er umiddelbart hekta.

gatsby3

Så forventningene var høye etter denne mye omtalte spektakulære filmen satt til 20-tallet på Long Island. Det var bare å benke seg til, dessverre med 3D-briller (det må bli et annet blogginnlegg, for 3D-film som ikke er spesiallaget for formatet og ikke er actionfilm, er totalt bortkastet og bare plagsomt).

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Monica og jeg poser med de svært sexye 3D-brillene.

Og så begynner vi:

Fortellerstemmen, Maguire, mørk og dyster, alkoholisert og sliten, åpner filmen med en monolog om «hvordan det hele startet». Det er åpenbart at ting har gått til helvete, og at vi nå skal få høre hele historien om veien dit. Hm, virker det kjent? Jammen meg, er det ikke sånn Moulin Rouge begynner også da? Jeg synes likhetstrekkene ble i overkant sterke, og jeg kjente at irritasjonen allerede da begynte å bygge seg opp.

Og vips, så går vi fra den triste, slitne fortelleren, til det vidunderlige lyse 20-tallet, med fest i gyllent måneskinn. Juhu. Og på vei dit skal du bli litt sjøsyk, Luhrmann elsker å fly deg i luften fra en location til en annen. Greit nok det altså, men igjen, det føles litt sånn «been there, done that». Samtidig skjønner jeg jo at regissører har sitt kustneriske uttrykk som er gjennomgående i alle filmene, akkkurat som andre kunstnere. Men ok, greit nok. (Og til info: 3D-brillene gjorde ikke denne sekvensen noe særlig mye bedre altså.)

Starten av filmen er litt rotete, det er vanskelig å finne ut helt hva som skjer, hvem som er hvem, og hvorfor i all verden de gjør som de gjør. Det blir tydeligere etter hvert selvsagt, men det hjelper ikke så mye, jeg kjeder meg faktisk litt!

gatsby

Men filmen tar seg opp, og jeg blir mer engasjert etter hvert. Alle rolleprestasjonene er fantastiske, og Mulligan er så fabelaktig subtil og vidunderlig nok en gang, at det er en drøm. Jeg elsker di Caprio, og han er som vanlig veldig god. Maguire også, og de andre birollene, gjør jobben bra som noen.

Og hvilke kostymer, woppa! Det er jo til å bli høy av! Flotte detaljer i bøttevis, og for hvert bilde som vises er det noe nytt. Håret, sminken, kjolene, skoene, dressene, maten, interiøret, bilene, det er nesten utrolig at de har fått det til. Mye av filmen er lagt til natten, og Luhrman får til måneskinnet og skyggene på en perfekt måte.

FL01_010.jpg

Luhrmann er best i klassen på en ting: Han har en utrolig tilnærming til bruk av musikk. Han tar kjente moderne låter og slenger dem inn i en helt ny innpakning. Og det er ingen som klarer som han å få Jay-Z og Amy Winehouse til å kle 20-talls drakt så godt som han. Det er en sann fornøyelse å prøve og henge med i «hvilken låt er dette igjen?», og han får all musikken til å passe perfekt inn i historien. Dette er ikke en musical som Moulin Rouge, men måten han bruker musikken på, også i denne filmen, er enestående.

Dette er et skikkelig godt håndtverk fra A til Å. Men jeg kjeder meg til tider. Plottet er litt langsomt, og det går tidlig opp for meg hvilken tragedie som skal skje, og det engasjerer meg egentlig ikke. Det blir forutsigbart og kjedelig, og når historien utfolder seg sitter jeg med en sånn «ja, ja»-følelse. Det engasjerer ikke så veldig.

Så for å være ærlig, skuffet denne filmen meg temmelig mye, jeg hadde ventet mer. Jeg skjønner at Luhrmann er fan av tragedier og elskere som ikke får hverandre, men at han så til de grader gjentar historien han forteller, oppbyggingen av den (med en til dels irriterende voice-over) og bruker de samme effektene på samme måte i denne filmen som i de tidligere, vel, da kjeder jeg meg. Da vil jeg heller se Moulin Rouge ennå en gang, den er 100 ganger bedre.

PS! Jeg har ikke lest boken The Great Gatsby, bare så det er sagt.

Read Full Post »